Uttalelse fra NFUs landsstyre og fylkesledermøte

NFU krever at tiltak som kan reversere og snu utviklingen med reinstitusjonalisering settes inn. Følgende må umiddelbart skje:

1. Regjeringen må flytte boligpolitikken som gjelder personer med utviklingshemming fra Helse- og omsorgsdepartementet til Kommunal- og distriktsdepartementet. Plasseringen i nåværende departement skaper strukturelle føringer for hvordan byggene utformes og tjenestene ytes.

2. Kommunal- og distriktsdepartementet må instruere Husbanken om å sette krav om maks antall samlokaliserte boliger, størrelse på leiligheter og samling av ulike typer tjenestetilbud. Tilskudd til kjøp av bolig må tas ut av rammetilskuddet til kommunene og øremerkes.

3. Regjeringen må påse at Statsforvalterne følger opp at kommunene gjør individuelle timebaserte vedtak om tjenester som er knyttet til hvert enkelt individ og at tjenester ikke knyttes til boform.

Begrunnelse:

Det er 30 år siden et samlet Storting erklærte at det å bo i institusjon var en uverdig levemåte. Av den grunn gikk man inn for å stenge institusjonene og legge til rette for at personer med utviklingshemming skulle få en normalisert livssituasjon. Kort sagt skulle personer med utviklingshemming leve og bo som andre i sitt eget hjem. Nødvendige tjenester i dagliglivet skulle ikke være avhengig av boform, men tildeles som individuelle tjenester ut fra hjelpebehov.

Fra nasjonale myndigheter ble det påpekt at dersom det egne hjemmet skulle være i et bofellesskap skulle det ikke overstige fire leiligheter St.meld.nr. 47 (1989-90) og Husbankens rundskriv HB1212. Minimumsstandard for størrelse på individuelle leiligheter var 50kvm og ved livsløpsstandard 55 kvm. Plasseringen av boligene skulle være i vanlige bomiljø. Hjemmene skulle være den enkeltes base hvor man skulle kunne leve et sjølstendig liv med den hjelp man måtte trenge for å kunne være aktive og delta i samfunnet.

Utviklingen gikk i riktig retning det første tiår, men så startet reverseringen som de seinere år har skutt fart og medfører at kommunene sender mennesker inn i en institusjonstilværelse. Kommunene bygger stadig større bofellesskap og samler ulike helse- og omsorgstjenester i egne bomiljøer, ofte i avstand fra ordinære boligområder for mennesker uten hjelpebehov. Områdene får fysisk mer og mer preg av å være institusjonsområder selv om gjerdene mangler. Utviklingen er seinest dokumentert i Husbankens rapport «Utviklingshemmetes bosituasjon 2021» (Tøssebro og Wendelborg 2021).

Hjelp den enkelte får blir stadig mindre tilpasset den enkeltes behov slik loven krever og er ofte organisert på måter som gjør at den enkelte må forholde seg til et stort antall tjenesteytere. Forskning om dagligliv i bofellesskap viser at det ikke er uvanlig at en person må forholde seg til 30-40 forskjellige personer i løpet av ei uke (se blant annet Tøssebro og Wendelborg 2019). På grunn av knapphet på tjenesteytere er det ikke uvanlig at personer regelmessig ikke får deltatt på det som var planlagt hverken på dag-, ettermiddag- eller kveldstid. I mange kommuner er de ansatte i disse store boligkompleksene kledd i uniformer og hele miljøet bærer preg av å være en institusjon den enkelte er innlagt i og ikke et hjem for en unik person. Kommunene begrunner institusjonaliseringen i store bofellesskap i at det er lettere å skaffe kvalifiserte ansatte, at det gir bedre økonomi og at det blir mindre ensomhet blant personer som bor mer samlet. Kommunenes argumenter er dessuten bygget på råd fra konsulentselskaper som har vært innleid for å vise hvordan kommunen kan spare penger.

I de senere år har nye uttrykk for de gamle målsettingene blitt vedtatt både internasjonalt og nasjonalt mens praksis går i feil retning.  FN konvensjonen om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD) ble ratifisert av Norge i 2013. CRPD fremmer alles personlige frihet. Dette gjelder også for personer med utviklingshemming som vil kunne utøve sine fulle menneskerettigheter gjennom støttende relasjoner (Skarstad 2018). En del av det å ha fulle menneskerettigheter er å kunne velge hvor og hvordan en vil bo. I CRPD (artikkel 19 a) heter det at alle mennesker med nedsatt funksjonsevne har samme rett som andre til å leve i samfunnet, med de samme valgmuligheter. Konkret betyr dette når det gjelder bolig at mennesker med nedsatt funksjonsevne har rett il å velge bosted og med hvem de skal bo, på linje med andre, og ikke må bo i en bestemt boform. Dette er i samsvar med NOU 2011:15 Rom for alle som gir overordnede føringer for den norske boligpolitikken. I den slås det fast at hovedmålet er at alle skal bo godt og trygt. I et tillegg til den nevnte NOU 2011:15 trekkes det opp føringer for boligpolitikken for mennesker med utviklingshemming. Her heter det at en skal unngå institusjonslignende boforhold, at boligene skal ligge i vanlige bomiljøer og at kravene til størrelse og kvalitet på boligene skal være ordinære. Hva dette innebærer, er nedfelt i Regjeringens plan for omsorgsfeltet (2015) der det heter at det skal etableres små bofellesskap og avdelinger i stedet for institusjonsløsninger, tjenester skal ytes etter behov, ikke etter boform og ikke knyttes til bestemte måter å bo på.