Jeg satt med en blandet følelse da regjeringen nedsatte utvalget som skal gjennomgå ordningen med brukerstyrt personlig assistanse (BPA) og foreslå forbedringer. På den ene siden, er det opplagt at ordningen trenger en gjennomgang. En gjenganger av klagesakene hvor NFU bistår, gjelder personer som opplagt har rett til BPA, men hvor kommunen nekter dem BPA. Andre saker gjelder kommuner som innfører spesielle restriksjoner på ordningen, restriksjoner som er i strid med ordningens intensjon.
Vi vet imidlertid mye om problemene, de er veldokumenterte gjennom klagesaker. Mye kunne vært rettet opp ved å gi klageorganet større myndighet, mer kunne vært rettet opp dersom en fikk klarere krav til ordningen i lov eller forskrift. Når regjeringen ikke tar tak i de velkjente og veldokumenterte utfordringene hvor det er like velkjente løsning, så er det nærliggende å betrakte nedsettelsen av utvalget som en effektiv måte å kjøpe seg tid på: «Da Fanden ville at intet skulle skje – da satte han ned den første komité».
Eldre- og folkehelseminister Sylvi Listhaug har vært særdeles aktiv i å kritisere enkeltkommuner som ikke tar sitt ansvar og sikrer en BPA-ordning som er i samsvar med ordningens intensjon. Det er positivt at statsråden vektlegger kommunens ansvar, men en kan stille spørsmål med om eldre- og folkehelseministeren tar sitt ansvar. Mange av svakhetene kan rettes opp uten utredning. Eldre- og folkehelseministeren har både ansvar for ordningen og myndigheten som skal til for å styrke ordningen. Nå utsettes det hele til utvalget har avgitt sin innstilling den 1. oktober 2020. Hvis regjeringen går videre med forlaget, så skal det på høring og departementet skal utarbeide en stortingsmelding eller et lovforslag. Mye tyder på at det ikke vil komme endringer i ordningen før etter stortingsvalget i 2021.
De fleste er enige med eldre- og folkehelseminister Sylvi Listhaug i at postnummeret ikke skal være avgjørende for fordelingen av velferdsgoder. Skal en unngå store regionale forskjeller i tilbudet av BPA, så trengs sterkere statlig styring. Fra BPA-utvalgets mandat, kan en imidlertid lese: "Det skal ligge til grunn at ordningen fortsatt skal være et kommunalt ansvar, og utvalget skal vurdere endringer i regelverket opp mot det kommunale selvstyret, jf. kommuneloven kapittel 2".
Utvalget står imidlertid fritt i selv å foreslå hvilket departement som skal ha ansvaret for lovverket. Forholdet mellom BPA og arbeid, utdanning, SFO og andre aktiviteter, samordning av ulike tjenester med BPA samt ved flytting over kommunegrensene. Imidlertid setter kravet om et kommunalt ansvar og hensynet til begrensninger, sterke rammer for mulige endringer.
Mandatet sier også at utvalget skal vurdere personkretsen som ordningen bør gjelde. Tradisjonelt har dette dreid seg om de to gruppene: personer over 67 år samt personer som ikke kan styre ordningen selv.
Hensynet til det lokale selvstyret er en alvorlig begrensning. Statens utredninsinstruks og kravet om et forslag som ikke gir budsjettmessige konsekvenser, vil også sette begrensninger.
Det er positivt at mandatet definerer BPA som et likestillingsverktøy. Alternativet til BPA er tradisjonelle kommunale tjenester. Målsetningen med omsorgstjenestene var å sikre den enkelte et aktivt og meningsfullt liv i sammen med andre. Tradisjonelle tjenester inngår ikke i mandatet. Vi får håpe at de tradisjonelle tjenestene ikke skal bli det motsatte av likestillingsverktøy. I landets bofellesskap sitter temmelig mange som allerede er fratatt sin selvbestemmelse, frihet og som må leve et liv i flokk.
Et utvalg kan være begynnelsen på noe nytt. Like ofte er et utvalg først og fremst en måte å kjøpe seg tid og å unngå at noe skjer. Vi skal være glade for at regjeringen har nedsatt BPA-utvalget. Men vi kan ikke si oss fornøyd med at regjeringen ikke retter opp de problemene som vi allerede kjenner løsningen av.
Jens Petter Gitlesen