Utviklingshemmede oversett og glemt i vaksinasjonsstrategien

Geir har en utviklingshemning. I kombinasjon med sterk vilje og svakere forståelse, kan dette skape store utfordringer.

Geir bor i et bofellesskap sammen med åtte andre. Han er avhengig av oppfølging hele døgnet. Det er minst tre tjenesteytere inne i leiligheten med Geir hver dag. Sykefraværet blant tjenesteyterne er rundt 30 prosent, og Geir må forholde seg til mellom 21 og 30 tjenesteyter hver uke. I tillegg kan det være kontakter med det øvrige personalet og andre beboere. Geir trenger kontakt med familien, mor, far og søster. Totalt har nok Geir godt over 50 nærkontakter per uke.

Geir har problemer både med å forstå og etterleve smittevernråd som avstand, håndvask, bruk av mundbind og maske. Det er stor sjanse for at noen rundt Geir blir smittet. Da må han i karantene og kan verken ta bussen til dagtibudet, delta på dagtilbudet eller gå på butikken. Slike forsakelser kan synes små, men Geir forstår ikke hensikten med karantene. Han vil utøve sine vante rutiner. Mer enn en gang har dette skapt problemer. Både politi og akuttpsykiatrien har vært involvert i Geir sine bestrebelser på å utøve sine vante gjøremål ved tidligere anledninger.

Det faste personalet, vikarene og de andre beboerne er som Geir, unge og friske. Det vil ta svært lang tid før Geir, naboene og tjenesteyterne er vaksinert og situasjonen normaliserer seg. Geir og dem rundt ham, er i siste pulje for vaksinering på grunn av lav risiko, i følge smittevernekspertene.

For Geir er risikoen imidlertid stor. Skulle han havne i karantene, så må det innføres svært inngripende tvangstiltak. Alternativ må Geir dopes ned i karanteneperioden. Skulle Geir bli smittet, så er det stor sjanse for at han blir en superspreder, med tjenesteyter og politi i hælene.

Jens Petter Gitlesen