Vågå kommune vil flytte de tre beboerne i Moavegen bofellesskap hvor de har bodd i 30 år, til kommunens nye omsorgssenter, Finntunet. Beboernes verger godtar ikke oppsigelsen og Vågå kommune brakte saken til retten. Beboerne tapte tvangsflyttingssaken under tvil i tingretten, de tapte i lagmannsretten og ble dømt til å betale Vågå kommunes sakskostnader på rundt 450.000 kroner til sammen (i tillegg til at de må dekke egne sakskostnader). Saken ble anket til Høyesterett som opphevet lagmannsrettens dom og sendte saken tilbake til lagmannsretten på grunn av saksbehandligsfeil. Lagmannsrettens nye dom fikk det samme innholdet som tidligere dom. Den 12. desember ble lagmannsrettens dom anket til Høyesterett.
Saken er prinsipiell på flere måter. For det første er FNs funksjonshemmedekonvensjon (CRPD), artikkel 19 sentral. Artikkelen slår fast at mennesker med nedsatt funksjonsevne har rett til å bo hvor og med hvem de vil og skal ikke måtte bo i en bestemt boform. Lagmannsretten drøftet i liten grad konvensjonsbestemmelsen. Den er heller ikke blitt grundig vurdert av norske domsstoler tidligere.
Utfordringene med reinstitusjonaliseringen av mennesker med utviklingshemming er blitt aktualisert med FN-konvensjonen. Nedbygging av institusjonsomsorgen var selve kjernen med nedleggelsen av HVPU og overføring av ansvaret for mennesker med utviklingshemming til kommunene. Målsetningen er gjentatt og presisert flere ganger av både Regjeringen og Stortinget.
Komiteen som overvåker stattenes etterlevelse av konvensjonen etterlyste senest at Norge etablerte en deinstitusjonaliseringsplan og aktivt tok grep for å reversere reinstitusjonaliseringen som pågår i kommunene.
På dette punktet var dommen fra Eidsivating Lagmannsrett fordomsfull og diskriminerende i klar tekst. "Det legges til grunn at man i nyere tid er blitt mer bevisst på de de fordeler som kan oppnås ved å samle likeartede brukergrupper. Fokus på dette er større og når nye helsetun er bygget har det gitt mulighet for samling av likeartede brukergrupper, med de fordeler det kan medføre så vel ved at omsorgstilbudet blir bedre tilpasset brukerne som at kommunen kan gi et bedre samlet omsorgstilbud innenfor de til enhver tid gitte økonomiske rammer."
Kommunens håp om å sikre effektiv drift av omsorgstjenesten er illusorisk. Skal beboerne i Moavegen få de tjenestene som de har krav på, så er det så godt som ingenting å tjene på å flytte dem, maksimalt en liten prosentandel av en nattevakt. På den annen side, vil kommunen få store kostnader i forbindelse med flytting.
Lagmannsretten betraktet flyttingen som mellom likeverdige boliger. Et slik perspektiv har noe for seg, hvis en fokuserer på det bygningsmessige. Omsorgssenteret Finntunet, er et nyere bygg av høyere standard enn Moavegen. Problemet er at beboerne i Moavegen har tilpasset seg livet i Moavegen gjennom 30 år. De er kjent med hverandre og de er kjent med tjenesteyterne.
Vi får krysse fingre og håpe at Høyesterett ser urimeligheten av flyttingen. Husleieloven krever at en skal veie hensynet til beboerne opp mot hensynet til utleier ved en eventuell flytting. Det er vanskelig å se hva kommunen har å tjene på flyttingen. Beboerne i Moavegen har aldri bestemt hvor de skal bo. Etter å ha tilpasset seg livet i Moavegen i 30 år, er det vanskelig å se gode argumenter for flytting. Forrige gang de ble flyttet, tok det 7 år før de tilpasset seg livet i Moavegen.
Jens Petter Gitlesen
Ønsker du å støtte beboerne i Moavegen bofellesskap som Vågå kommune vil tvangsflytte? Beboerne ble idømt kommunens sakskostnader på drøyt 440.000 kroner av lagmannsretten. En anke til Høyesterett koster også penger, – alt for mye for dem som har vært trygdet hele livet. Bidrag kan gis til:
Bakkontonummer 1506.09.27097
Vipps # 524990 (Husk å trykk "kjøp og betal" før søker på nr.)