NFUs generalsekretær Hedvig Ekberg er jurist av utdanning og har bistått i mange saker knyttet til husleieloven opp gjennom årene. Hedvig Ekberg uttrykker bekymring over lagmannsrettens dom i tvangsflyttingssaken fra Vågå.
–Blir dommen fra lagmannsretten stående, så går mange med utviklingshemming usikre tider i møte. Blant personer med utviklingshemming er det det å leie bolig det mest vanlige og utleier er i all hovedsak kommunen. I følge dommen fra lagmannsretten, kan kommunen kreve at leietakere flytter dersom det kan medføre effektivitetsgevinster av ett eller annet slag for kommunen, sier Hedvig Ekberg.
Husleieloven er ikke ny. Hvis retten har fulgt loven, så må muligheten for tvangsflytting ligge i dagens lovverk.
–Saken er prinsipiell. Det har ikke vært saker for domstolene hvor husleielovens regler skal forstås når det gjelder kommunal utleiebolig til mennesker som har behov for bistand til å skaffe seg ny bolig og behov for kommunale tjenester. Det har vært saker som gjelder om oppsigelser har vært rimelige, men da har det vært private utleiere. I disse sakene har leietager vunnet frem med argumentasjon rundt lange leieforhold, høy alder og sykdom. Argumentasjon som det kan virke som om lagmannsretten mener ikke skal gjelde når utleier er offentlig myndighet.
FNs funksjonshemmedekonvensjon skal jo være en beskyttelse. I artikkel 19 slås det fast at mennesker med nedsatt funksjonevne har rett til selv å velge hvor og med hvem de skal bo. Kan ikke funksjonshemmedekonvensjonen benyttes i denne saken?
–Da Høyesterett opphevet lagmannsrettens første dom og sendte den tilbake for ny behandling, så var dette blant annet fordi lagmannsretten ikke uttrykkelig hadde drøftet anførselen om brudd på CRPD artikkel 19. I lagmannsrettens nye dom er det en viss drøfting av artikkelen, men lagmannsretten kommer til at hensynet til kommunens planer om å effektivisere omsorgssektoren, veier tyngre enn hensynet til beboerne.
Hva mener du om slike vurderinger?
– De er en alvorlig trussel for de fleste voksne med utviklingshemming og betyr at kommunen kan flytte leietakere med bistandsbehov hvis de kan vise til planer om effektivisering av sektoren.
– FNs funksjonshemmedekomite uttrykte sin bekymring over reinstitusjonaliseringen i Norge og mangelen på planer og tiltak for å sikre at Norge etterlevde artikkel 19. Lagmannsrettens dom går den motsatte veien når de skriver at «det legges til grunn at man i nyere tid har blitt mer bevisst på de fordeler som kan oppnås ved å samle likeartede brukergrupper».
Lagmannsretten dømte hver av de tre i Moavegen til å betale rundt 150.000 kroner til kommunen i saksomkostninger. I tillegg til å måtte betale egne saksomkostninger. I praksis betyr vel det at personer med trygden «Ung ufør» ikke har anledning til å få prøvd saker for retten?
–Det er uforståelig at de tre beboerne ble dømt til å dekke kommunens sakskostnader. Tvistelovens § 20-2, 3. ledd, pkt. c, slår fast at en kan fritas fra å dekke motpartens sakskostnader dersom saken er av velferdsmessig betydning og styrkeforholdet mellom partene er forskjellig. Jeg mener begge vilkårene for fritak fra å dekke kommunens sakskostnader er tilstede. Dessverre var ikke lagmannsretten enig i det. Vi får håpe at Høyesterett ser urimeligheten. Det synes svært urimelig at når det gjelder å bli fratatt sitt eget hjem, så har lavt trygdede liten mulighet til å få saken rettslig vurdert, sier Hedvig Ekberg.
Jens Petter Gitlesen
Ønsker du å støtte beboerne i Moavegen bofellesskap som Vågå kommune vil tvangsflytte? Beboerne ble idømt kommunens sakskostnader på drøyt 440.000 kroner av lagmannsretten. En anke til Høyesterett koster også penger, – alt for mye for dem som har vært trygdet hele livet. Bidrag kan gis til:
Bakkontonummer 1506.09.27097
Vipps # 524990 (Husk å trykk "kjøp og betal" før søker på nr.)