Vi som er det kommunale selvstyret

Siden 1980-tallet har pendelen svingt mot stadig mer kommunalt selvstyre. Som all politikk, er ikke bildet entydig. Samtidig med at kommunene har fått større frihet, både gjennom inntektssystemet og gjennom lovverket, så har kommunene til stadighet blitt pålagt flere plikter.

Selv om en den altoverveiende delen av de kommunale inntektene er frie midler, så begrenses kommunenes frihet av kommunens pålagte plikter og andre nødvendige utgifter.

Kommuneproposisjonen 2020 gir en oversikt over kommunenes driftsutgifter (fra 2018).

Ser en litt stort på utgiftsmønsteret, så ser en at kommunen har to store utgiftsposter. Den ene er helse- og sosialsektoren, den andre er opplæringssektoren. Til sammen går 71 prosent av kommunens driftsutgifter til disse sektorene. De resterende 29 prosentene fordeler seg på mange små sektorer som hver tar tre til åtte prosent av driftsutgiftene.

Skal kommunen spare penger eller omdisponere penger, så er det vanskelig å komme utenom sektorene hvor de store pengestrømmene går, nemlig helse-, sosial samt opplæring. Imidlertid er det vanskelig å foreta vesentlige kutt i opplæringssektoren. De viktigtigste kostnadsdriverne er antall ansatte i de ulike stillingsgruppene. Så lenge timetallet er gitt i forskrift og pedagogtettheten også er sentralt bestemt, så er det vanskelig å foreta vesentlige omdisponeringer fra opplæringssektoren.

Helse- og omsorgstjenesten er også underlagt nasjonalt lovverk, men et lovverk av det mer omtrentlige slaget. Her skal tjenestene være forsvarlige og de skal dekke den enkeltes behov. Den statlige kontrollen var svak og kontrollorganenes myndighet er gjentatte ganger blitt vingeklippet opp gjennom årene.

Det kommer stadig vekk rapporter og tilsyn som viser at tjenestene til mennesker med utviklingshemming er svært langt i fra slik som de burde være og langt i fra slik som lovgiver mente forholdene skulle være. Helsetilsynet har en lang serie med rapporter som dokumenterer dette.

Alle partier og alle politikere vil oss vel, men få tar konsekvensene og sikrer tilstrekkelig styring av sektoren. En vesentlig årsak til den tilsynelatende handlingslammelsen er at hvis staten sikrer tilstrekkelig styring med kommunenes helse- og omsorgstjeneste, så forsvinner kommunenes økonomiske selvstyre. Skal kommunene ha stort økonomisk handlingsrom, så trenger de store sektorer hvor de mer eller mindre fritt kan sjonglere med midlene. I dag er uheldigvis helse- og omsorgstjenesten sjongleringssektoren.

Neste gang du hører politikere som prater varmt om det kommunale selvstyret, så husk at selvstyret er finansiert av svake rettigheter for personer med nedsatt funksjonsevne.

Jens Petter Gitlesen