Åpenhetsutvalget, - minst for dem som trenger media mest
Åpenhetsutvalget har fremmet sine forslag til retningslinjer for håndtering av besøk, fotografering, filming, reportasjer mv. i helse- og omsorgstjenesten, barnevernet, skoler og barnehager. Forslagene vil i liten grad styrke pressens samfunnsoppdrag.
Når lokalavisen skal formidle historien om fjerde klasse som har samlet plast på stranden, så vil journalisten kunne ha nytte av forslaget til veileder fra Åpenhetsutvalget. Men i de sakene hvor rettsikkerheten er fraværende, vil forslaget fra Åpenhetsutvalget være til liten nytte.
Utredningen gir nyttige henvisninger til avgjørelser og argumentasjon blant annet fra Den europeiske menneskerettighets domstolen. Utredningen kan være nyttig som et innblikk i ytringsfrihetens grenser og avveininger mot personvernet. Men inntrykket er at utvalget har unngått de store utfordringene, nemlig de saken hvor myndighetene står bak alvorlige brudd på grunnleggende rettigheter. To av utvalgsmedlemmene, journalisten Thomas Ergo og Kristine Foss som er juridisk rådgiver i Norsk Presseforbund, har en del meningsfulle særmerknader i kapittel 16. De to går lenger i forhold til medias muligheter enn flertallet, men fokuset forblir på skrivebordsjussen. Det er vanskelig å se at utvalget har gitt vesentlige bidrag til dem som er mest avhengig av media.
Fra veilederens avsnitt 10 d, kan en f.eks. lese at "For personer som er underlagt vergemål som dekker samtykke til publisering av bilder, må beslutning treffes av vergen". Vi kan altså være glade for at VG var ferdig med Tolgasaken før regjeringen har satt sitt godkjenningsstempel på Åpenhetsutvalgets betraktninger.
De som trenger åpenhet mest, er de som lever i lukkede systemer, de som har problemer med å uttrykke seg, de som er totalt avhengig av tjenesteapparatet og som heller ikke har verge eller kjente som makter å tale deres sak.
Hva en skal gjøre når tjenesteapparatet skremmer journalistene til taushet med å hevde at kontakt eller publisering vil være til alvorlig skade for vedkommende, når det vises til at det vil være faglig uforsvarlig med media på saken eller når journalisten møter myndighets personer som alle skjuler seg bak taushetsplikten. Slikt forteller Åpenhetsutvalget lite om.
De største myndighetsovergepene består av administrative beslutninger, foretatt av et fåtalls personer, personer som ofte kjenner hverandre. Når dette systemet svikter, så er mediaomtale den eneste gjenværende rettsikkerhetsgarantien. Det er skuffende at Åpenhetsutvalget i såpass begrenset grad gir bidrag til dem som har størst behov for åpenhet og de sakene hvor pressen virkelig kan utøve sitt samfunnsoppdrag.
Jens Petter Gitlesen
7 mai 2019