I dag skal ledelsen i Fremskrittspartiet diskutere hvordan de skal forholde seg til stadig nye bompengeprosjekter. Enkelte krever at partiet stiller ultimatum og trer ut av regjeringen hvis de ikke får gjennomslag. Jeg er ingen bompengeentusiast. Som skatteinkreving har bompenger tvilsom fordelingseffekt, ofte kan en finne bedre miljøtiltak. Men bompengesaken forteller mest om hvilke forhold som prioriteres, nemlig forhold som rammer mange og forhold som rammer egne velgergrupper.
I Trondheim kommune viste risikoanalyser at mange, både tjenesteytere og tjenestemottakere, var i livsfare, uten at partiene reagerte. Situasjonen er ikke spesiell.
– Det kunne ikke vært verre, sa direktøren i Helsetilsynet om kommunenes oppfølging av utviklingshemmede. Han uttalte seg med bakgrunn i nasjonalt tilsyn med tjenestene i 2016. Siden den gang, har ingen av regjeringspartiene gjort noe for å rette opp situasjonen.
Få har en utviklingshemming og få identifiserer seg med dem. Derfor blir heller ikke situasjonen til mennesker med utviklingshemming noen stor sak i våre politiske organer. Det er noe annet når billistene kan risikere å måtte betale bompenger.
Mennesker med utviklingshemming rammes i liten grad av bompenger. De har stort sett ikke råd til bil. Trygden er for lav og husleien er for høy. I tillegg må en ut med stadig økende egenandeler til tjenestene som en er avhengig av.
Terje Tovan, styremedlem i Molde Eiendom, må subsidiere sønn i omsorgsbolig med 100.000 kroner i året, skrev Romsdals Budstikke. Situasjonen er på ingen måte unik i Molde, vi finner tilsvarende og høyere husleier igjen i Trondheim, Bodø, Stavanger, Hadsel og mange andre kommuner. Ingen regjeringspartier har hatt krisemøter på grunn av høye kommunale husleier som ikke står i forhold til en lav trygd.
Forskrift om livsoppholdssatser ved utleggstrekk og gjeldsordning, sikrer at enslige som har brutt sine betalingsforpliktelser, skal ha minst 8 658 kroner per måned å leve for. Ingen stiller spørsmål med rimeligheten i at gjeldsslaver og konkursryttere skal ha større økonomisk trygghet enn uføretrygdede i omsorgsboliger.
Oslo kommune skal ha ros for å ha omgjort sine krav til urimelig husleie. Kan hende det skyldes solidaritetstanker fra Raymond Johansen, men solidaritetstanken i Arbeiderpartiet strekker seg nødvendigvis ikke langt, iallefall ikke helt til Trondheim, Rita Otterviks rike.
Bompengeordningene rammer urettferdig og de rammer spesielt dem som er avhengig av å kjøre til jobb. Slik sett kommer mennesker med utviklingshemming godt ut av ordningen da knapt noen har jobb å gå til. Som arbeidsledige med en trygd som er langt under grensen for lavtlønnede, så får de heller ikke lavtlønnstillegg i trygdeoppgjøret, men slikt er det ingen som reagerer på.
Bompengefinansiering er litt som middelalderens skatteinnkreving og kan koste den enkelte titusener. Det er forståelig at folk reagerer, men det er vanskelig å se at bompengeordningen er blant samfunnets største utfordringer. Billistene er utvilsomt heller ikke vår mest undertrykte gruppe.
Jens Petter Gitlesen