Psykisk helsevernlov fungerer på samme vis som tvangslovgivningen overfor mennesker med utviklingshemming. Det meste av vilkårene for bruk av tvang, er temmelig skjønnsmessige. Et vilkår for bruk av tvang i psykisk helsevern, er at pasienten skal ha manglende samtykkekompetanse.
Erfaringene med vergemålsloven viser hvor håpløst begrepet "samtykkekompetanse" er
Hvordan en i den konkrete situasjonen skal kunne skille mellom den samtykkekompetente og den som mangler samtykkekompetanse, finnes det ingen fasit på. I praksis avhenger svaret av normer og holdninger som er utviklet i fagmiljøet. Den mest alvorlige tvangslovgivningen knyttet til mennesker med utviklingshemming, er kanskje vergemålsloven. Problemene med å frata folks samtykkekompetanse ble godt belyst av VG i Tolgasaken. Riksrevisjonens rapport om vergemålsreformen dokumenterte de samme urimelighetene som VG, men i et mer byråkratisk språk og med et bredere informasjonsgrunnlag.
Når mener fagfolk at de opptrer uforsvarlig?
I likhet med helse- og omsorgstjenestelovens kapittel 9, har psykisk helsevernlov også krav om faglig forsvarlighet. Forsvarlighets kravet gjelder forsåvidt generelt for alt helsepersonell foretar seg. Men hva som er faglig forsvarlig, varierer over tid og mellom ulike steder. En fellesnevner er imidlertid at de som vedtar og utøver tvangstiltak, mener at de opptrer faglig forsvarlig.
Var tidligere Hedmark fylke best eller verst når det gjaldt tvangsbruk?
Tidligere Hedmark fylke lå gjennom alle år på en suveren førsteplass i tvangsbruk overfor mennesker med utviklingshemming. Til fagbladet Fontene, sa seniorrådgiver Jørn Kroken og fylkeslege Trond Lutnæs at det er grunn til å være mer bekymret for fylker der det er fattet få vedtak om tvang. Foruten å være ubegrunnede, er slike utsagn både farlig og fortellende: Ingen som gjør jobben sin så godt de kan, mener at de gjør en dårlig jobb.
Kontrollen av tvangsvedtak overfor utviklingshemmede er urovekkende dårlig, hevdet Likestillings- og diskrimineringsombudet etter en gjennomgang av 112 tvangsvedtak overfor mennesker med utviklingshemming i tidliger Hedmark fylke.
– Funnene i rapporten viser at systemet ikke er rigget på en slik måte at man kan snakke om reell overprøving og kontroll, og sånn kan vi ikke ha det, sa likestillings- og diskrimineringsombud Hanne Bjurstrøm til Dagsavisen.
Når synspunktene variere mye mellom såkalte fagpersoner, så bør en stille spørsmål med om det finnes et klart definert faglig grunnlag.
Spørsmålet om å anvende tvang, hvilke tvangstiltak som bør anvendes og hvor lenge det er forsvarlig å anvende tvang, er normative. Normene bestemmes av fagfolkene på feltet.
Når makten korrumperer
Når det gjelder mennesker med utviklingshemming, er det kanskje spesielt ille. Tar en linjen fra dem som fatter tvangsvedtak til helsedepartementet, så vil en se at personkretsen er såpass liten at de fleste er på fornavn med hverandre. Det samme lille knippet med personer går igjen, både når det gjelder forslag til tvangstiltak, kontroll av tvangsvedtak og regulering av tvangsvedtak.
Loven gir store rom for faglig skjønn, det faglige skjønnet er normativt og det er en liten og lukket krets som er involvert i sakene både i kommunen, spesialisthelsetjenesten, fylkesmannen, Helsedirektoratet og Helse- og omsorgsdepartementet. Resultatet blir at loven alltid blir forstått å være i samsvar med praksis.
Slike lover trenger vi ikke.
Jens Petter Gitlesen