NOU 2018: 16 Det viktigste først – Prinsipper for prioritering i den kommunale helse- og omsorgstjenesten og for offentlig finansierte tannhelsetjenester, er foreløpig siste bidrag for å omgjøre omsorgstjenestene til helsehjelp og knapt nok det. Forslagene i NOUen kan trolig være til nytte når det gjelder tannhelse, medisinsk behandling av sykehjemspasienter og sårstell. For praktisk bistand til å leve aktive liv, er utredningens forslag ødeleggende.
Sykehusenes prioriteringer egner seg dårlig for omsorgstjenesten
Utvalget importerer prioriteringsreglene fra spesialisthelsetjenesten og tilpasser spesialisthelsetjenestens styringssystemer, krav om faglig forsvarlighet til kommunene og vektlegger den evidensbaserte kunnskapen. Prioriteringskriteriene er:
- Tiltakets nytte
- Tiltakets ressursbruk
- Tilstandens alvorlighet
Når det gjelder nytte, presiseres f.eks. at det "... fremgå at forventet nytte av tiltaket vurderes ut fra om kunnskapsbasert praksis tilsier at tiltaket øker sannsynligheten for:
- Overlevelse eller redusert funksjonstap.
- Fysisk eller psykisk funksjonsforbedring.
- Reduksjon av smerter, fysisk eller psykisk ubehag.
- Økt fysisk, psykisk og sosial mestring."
Ut i fra utredningens prinsipper, er det vanskelig å forsvare et nevneverdig behov verken for kommunal praktisk bistand eller brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Slike tiltak øker i liten grad overlevelsen, funksjonsnedsettelsen blir som før. Praktisk bistand er heller ikke smertelindrende. Et lite pluss kan en imidlertid hente ved at ordningen bidrar til økt sosial mestring.
Skal en evidensbasere aktive og gode liv?
Utvalget er også opptatt av evidensbasert behandling. Vi skal være glade for at ortopeden følger faglige retningslinjer når folk får nye hofteledd. Imidlertid finnes ingen spesifikk og evidensbasert oppskrift på hvordan aktive og lykkelige liv bør leves.
Vi fikk omsorgstjenestene med sosialtjenesteloven i 1991. Siktemålet var å bidra til at også mennesker med bistandsbehov i størst mulig grad skulle kunne leve aktive liv og ta del i dagliglivets gjøremål på lik linje med andre. Slike kriterier inngår ikke i forslaget til prioriteringer.
Det vises både til kunnskapsbasert praksis og fagligforsvarlighet, uten at utvalget stiller spørsmål med hva som er kunnskapsbasert og forsvarlig omgang med venner og hvilke kjærester det er faglig forsvarlig å ha.
Helsesektoren har vært en tragedie for praktisk bistand
Ansvaret for lovverket ble overført fra Sosialdepartementet til Helse- og omsorgsdepartementet og sosialtjenesteloven ble i 2011 erstattet med helse- og omsorgstjenesteloven. Helse- og omsorgsdepartementet er primært et sykehusdepartement og helseperspektivet overtok gradvis det sosialfaglige perspektivet. Dette kommer klart frem når en ser på nasjonalt tilsyn med tjenestene til mennesker med utviklingshemming fra 2016. De fleste avvikene som påvises, er enten knyttet til manglende dokumentasjon eller knyttet til medisinhåndtering og andre helsefaglige problemstillinger. Helse er viktig, spesielt for syke, men livet er så uendelig mye mer enn det som inngår i det helsefaglige. Ikke i et eneste av det 57 tilsynene i 2016 kom det frem at Ole ikke fikk anledning til å delta i menigheten, treffe kjæresten eller delta på NFUsamlingen. Helsesektoren har ikke forstått forholdet mellom omsorgs- og helsetjenester: Noen mener at det å kunne være med familie, kjæreste og venner, kan ha en vel så stor verdi som tannbehandling og sårstell. Et slikt synspunkt synes fjernt fra prioriteringsutvalget.
Utvalget har glemt det viktigste
Nylig fikk Norge FNs anbefalinger til tiltak for å sikre funksjonshemmedes grunnleggende rettigheter og å sikre likestilling. Det er mer enn oppsiktsvekkende at utvalget ikke har prioritert å vektlegge konvensjonens forpliktelser. Kultur- og likestillingsminister Trine Skei Grande sa nylig at regjeringen tok FNs anbefalinger alvorlig og jobbet for å rette opp i forholdene som ble kritisert. Skal Trine Skei Grande stå ved sine løfter, bør NOU 2018: 16 raskest mulig legges i skuffen. Utvalgets forslag ignorerer konvensjonen og legger til grunn prioriteringsprinsipper som er direkte i strid med likestillingsprinsippene som konvensjonen bygger på.
Målstyring uten mål og mening
Målstyringssystemer er inn for tiden. Alle skal benytte dem, uavhengig av hva som er målbart. Målsetningene i omsorgstjenestene er vanskelig målbare og inngår knapt i utredningens betraktninger. Selv de største tilhengerne av målstyring vil nok innse at det neppe er fornuftig å innføre målstyring og utelate målsetningene.
NOU 2018: 16 Det viktigste først – Prinsipper for prioritering i den kommunale helse- og omsorgstjenesten og for offentlig finansierte tannhelsetjenester, er først og fremst en bekreftelse på at omsorgstjenestene druknes av helsefaglige vurderinger. Det viktigste regjeringen kan gjøre, er å snu utviklingen og la omsorgstjenestene bli som det var og var ment å være, - nemlig bistand til å leve gode og aktive liv.
Hovedprioriteringene innenfor de kommunale omsorgstjenestene, bør være å få tjenestene i overenstemmelse med lovverket og i samsvar med konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne.
Jens Petter Gitlesen
Ønsker du å støtte beboerne i Moavegen bofellesskap som Vågå kommune vil tvangsflytte? Beboerne ble idømt kommunens sakskostnader på drøyt 440.000 kroner av lagmannsretten. En anke til Høyesterett koster også penger, – alt for mye for dem som har vært trygdet hele livet. Bidrag kan gis til: