Kommunenes iver etter å bygge store bofellesskap er ikke ny, men den har tiltatt med tiden. Svært ofte følger kommunene råd fra Agenda Kaupang, Rune Devold AS eller andre konsulenter som kommunen har hyrt inn for å finne mulige innsparinger i store kommunale helse- og omsorgsbudsjett.
Før ferien behandlet kommunestyret i Randaberg et forslag om nedleggelse av bofellesskap, flytting av beboere og etablering av et nytt stort bofellesskap. Til grunn for forslagene og den kommunale behandlingen av saken lå rapporten «Randaberg kommune – Styringsdata for kommunene» fra Rune Devold AS. Saken fra Randaberg er mer typisk enn spesiell. Det samme gjelder rapporten fra konsulentselskapet som er tilsvarende et stort knippe av tilsvarende rapporter for andre kommuner.
Fra regjeringens strategi for boligsosialt arbeid, «Bolig for velferd», kan en lese:
«Det er først og fremst et personlig ansvar å skaffe seg et sted å bo. Det offentliges oppgave er å legge til rette for at folk kan klare seg på egen hånd. De som ikke selv er i stand til å skaffe seg en bolig og bli boende, skal få den hjelpen de trenger. Hjelpen skal i størst mulig grad sette folk i stand til å mestre egne liv.»
Rapporten fra Rune Devold AS har et annet perspektiv. Her omtales «botiltak», ikke folks hjem. Fokuset er hvordan kommunen kan bestemme hvordan innbyggere med utviklingshemming skal bo. Sammenligninger med andre kommuner, ser Rune Devold AS et innsparingspotensiale på 8,2 millioner kroner. Sammenlignet med andre kommuner, finner konsulentselskapet at Randaberg kommune bruker for mye ressurser på tjenestemottakere med middels og mindre tjenestebehov. Tjenestene er for lite samordnet og bofellesskapene er for små.
Ingen fagfolk har lengre erfaring og grundigere innsikt på feltet enn professor Jan Tøssebro. Det var naturlig å oversende konsultentrapporten til professoren i håp om å få noen vurderinger. Tøssebro fant rapporten interessant, men skuffende.
– Det mest bekymringsverdige med rapporten, er at den overser kommunens rolle. Kommunen er en viktig del av velferdsstaten og kommunens oppgaver er i hovedsak å yte velferdsgoder til innbyggerne. Rapporten fra Rune Devold AS overser oppgavene som kommunene skal utøve. Selvsagt må kommunene ha budsjetter, men budsjetteringen må settes opp innen for målsetningene for de oppgavene kommunene er tildelt av staten. Rapporten fra Rune Devold AS mangler dette rammeverket. Den overser målsetningene i boligpolitikken, den overser målsetningene i politikken overfor mennesker med utviklingshemming, den nevner verken FNs funksjonshemmedekonvensjon (CRPD), rundskriv om boligsosialt arbeid og alle andre føringer for politikkfeltet, sier Jan Tøssebro.
– Rapporten bygger også på sammenligninger av kostnadene i andre kommuner og finner at Randaberg benytter 8,2 millioner kroner mer på feltet enn de kommunene som Randaberg sammenlignes med. Slike sammenligninger kan gi svært uheldige utslag. For det første er det mange årsaker til kostnadsforskjeller. Skal en sammenligne kostnader, så må en ta hensyn til alle de vesentlige forholdene som kan forklare ulike kostnadsbehov. For det andre kan det være at omfanget av og kvaliteten på tjenestene er lavest blant dem som har lavest kostnader. Fra tilsyn og klagesaker synes det å være utbredt både med for lite tjenester og for lite individuelle tjenester. Kostnadssammenligninger mellom kommuner må en være forsiktig med så lenge en verken kjenner behovet eller kvaliteten på tjenestene i kommunene som en sammenlignes med. For det tredje blir slike sammenligninger et nasjonalt problem dersom mange kommuner følger dem. Hvis det er slik at kommuner med kostnader over gjennomsnittet reduserer sine utgifter til sektoren, så vil gjennomsnittet bli redusert. Resultatet av en slik prosess blir at alle kommunene bruker like lite og blir like dårlige.
Stordriftsfordeler med å samle mange med utviklingshemming i store bofellesskap er en gjenganger i mange konsulentrapporter. Finnes slike stordriftsfordeler.
– Rapporten bare fastslår at det er slike stordriftsfordeler og samordningsgevinster, uten begrunnelse i noen faglige eller vitenskapelige funn. Ser en på den internasjonale vitenskapelige litteraturen, så er det vist at det kan finnes en liten gevinst knyttet til nattevakt for de aller minste bofellesskapene. Men når en kommer opp til rundt fire beboere, så forsvinner denne besparelsen. Ut over dette, er det ikke påvist stordriftsfordeler. En annen sak er at det kan være lettere å gjøre store bofellesskap billigere ved ikke å gi tilstrekkelig med individuelle tjenester.
Det siste punktet kan jeg underskrive på. Stort sett ved alle NFU-arrangementer som jeg har deltatt på, så kommer bofellesskapene i flokk, de går i flokk og det er alltid bofellesskapene som går først.
Det er vanlig at kommunene får utarbeidet konsulentrapporter som viser «effektivitetsgevinster», «besparelsespotensiale», «frigjøring av midler» og andre synonymer for kutt i bo- og tjenestetilbudet. Det er vanlig at politikerne bygger på konsulentenes konklusjoner. Desto viktigere er det at NFUs lokallag og tillitsvalgte følger opp konsulentrapportene med et grundig og kritisk blikk.
Jens Petter Gitlesen