Slik det skulle være
Institusjonene kjennetegnes ved at bolig og tjenester er koblet sammen. For å sikre at mennesker med utviklingshemming i størst mulig grad skulle kunne bo og leve som andre, ble boligpolitikken vektlagt svært tungt i oppbyggingen av tilbudet i kommunene.
Fra st.meld. 47 (1989-90), finner en målsetningen for boligpolitikken:
Boligpolitikken overfor mennesker med utviklingshemming skulle følge de samme normer som den øvrige boligpolitikken. Boligene skulle finansieres med Husbankens ordinære virkemidler. Det ble lagt stor vekt på å unngå boliger som skilte seg ut og større ansamlinger av boliger for mennesker med nedsatt funksjonsevne:
Det ble videre lagt stor vekt på å skille tjenestene fra boligen. Tjenestene skulle knyttes til individet og ikke til bygget, slik som i institusjonene:
For å sikre at forholdene ble slik som Stortinget mente de burde være, utarbeidet Husbanken detaljerte reguleringer gjennom rundskrive HB-1212 som ble etterfulgt av rundskriv HB-1255, hvor det blant annet ble fastslått at:
- "Det skal vere mulig til å kunne velge mellom privailiv og fellesskap"
- "Det skal fortrinnsvis ikke være mer enn 4 boenheter i et bofellesskap"
- "Ved vurdering av lånesøknad vil det bli lagl stor vekt på at boligene lokaliseres i et vanlig bomiljø. Bygging av nye boliger på institusjonsområde eller konsentrasjon av boliger for mennesker med spesielle hjelpebehov, katgoribebyggelse, skal unngås"
- "Det skal fortrinnsvis ikke samlokaliseres mer enn 4-6 boenheter på et begrenset tomteareal. Antall boenheler vil bli vurdert i forhold til tomtas omkringliggende bebyggelse og befolkningssammensetning. Erfaring viser at boliggrupper med maksimalt 3-4 boenheter kan anbelales"
- "Personalrom som er knyttet direkte til boligene, bør avgrenses til et nødvendig minimum. Husbanken finansierer bare personalrom som et nødvendig supplement til boligene (Inntill 20 kvm. BA)."
- "Rimelige boutgitter er en viktig forutsetning. Det må legges vektpå at boligløsningene har et nøkternt arealforbruk og rimelige kostnader."
Slik det ble
På 1990-tallet var utviklingen stort sett i samsvar med reformens målsetninger. En vesentlig grunn til dette, var den statlige virkemiddelbruken gjennom Husbankens strenge krav. En annen årsak, var at den kommunale orgainseringen med helse- og omsorgsstyre og sosialsjefen, var langt bedre informert og hadde en langt større kunnskap på feltet enn dagens organisering hvor rådmannen og kommunestyret spiller førstefiolin. Imidlertid ble bofellesskapene noe større mot slutten av 1990-tallet. Stadig flere bofellesskap ble bemannet og tendensen tiltok ut over 2000-tallet.
Utviklingshemmede blir en del av demenspolitikken
Det store skillet kom med St.meld. nr. 25 (2005-2006) Mestring, muligheter og mening, en melding om fremtidens store omsorgsoppgaver, spesielt som følge av stadig flere eldre. Meldingens kapittel 3 hadde tittelen Omsorgsplan 2015 og i avsnitt 3.3.1 ble det varslet en helhetlig demensplan:
Siktemålet med Demensplan 2015, slik som beskrevet i st.meld. 25 (2005-2006) hadde lite med politikken overfor mennesker med utviklingshemming å gjøre. Men da Demensplan 2015 ble utarbeidet, ble også mennesker med utviklingshemming omfattet av planen.
Plutselig hadde både Storting og Regjering snudd opp ned på hele politikken overfor mennesker med utviklingshemming. Nå var det en spesiell politikk for spesielle typer av boliger. Det ble om å gjøre å samle flest mulig med bistandsbehov i samme institusjon. Fra regjeringens nettsider kan en f.eks. lese om Sørvald bo- og behandlingssenter som ble åpnet med hornmusikk. Både statsministeren og helse- og omsorgsministeren var til stede og roste institusjonen: "Det 7200 kvadratmeter store nybygget i Sørum har til sammen 54 sykehjems- og heldøgns omsorgsplasser, fordelt på ulike brukergrupper: 30 sykehjemsplasser, 10 boenheter for psykisk syke, åtte plasser for funksjonshemmede og seks avlastningsplasser for barn.
Vel, slik går det når styrerne ikke kjenner til feltet som skal styres. Nå får vi sette vår lit til at statlige myndigheter følger FNs anbefalinger til Norge (se omtale av artikkel 19) om å utarbeide en plan for avviklingen av de nye institusjonene og å sikre at også mennesker med utviklingshemming selv kan velge hvor, hvordan og med hvem de skal bo slik at ingen må bo i en bestemt boform.
Jens Petter Gitlesen