–Det er godt dokumentert at utviklingshemmede ikke får oppfylt retten til å velge bosted og hvem de skal bo sammen med, skriver likestillings- og diskrimineringsombud Hanne Bjurstrøm i sin kronikk på NRK Ytring. Påstanden er ytterst nøktern og har vært veldokumentert svært lenge, men ingen har løftet en finger for å rette opp i situasjonen.
Det finnes dokumentasjon i bøtter og spann
Dokumentasjon har vi hatt med professor Jan Tøssebros data fra fire levekårsundersøkelser, hvorav tre datasett er samlet inn etter reformen (undersøkelsene er oppsummert i rapporten Store bofellesskap for personer med utviklingshemming, av Anna Kittelsaa og Jan Tøssebro). Dokumentasjon finner en også i rapporten Utviklingshemmedes bo- og tjenestesituasjon 10 år etter HVPU-reformen av forskerne Ivar Brevik og Karin Høyland. I Husbanken finnes dokumentasjon i bøtter og spann. Husbanken må holde oversikt over prosjektene som de gir lån og tilskudd til.
Politikerne har vært klar ove situasjonen lenge
I rapporten Vi vil, vi vil, men får vi det til, konstaterte Helsedirektoratet i 2007 at reformen var sporet av, utviklingen i levekårene til mennesker med utviklingshemming gikk i motsatt retning av de politiske målsetningene.
Tidligere barne-, likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken prydet dagbladet den 8. oktober 2010 med overskriften Utviklingshemmede har rett til å bo hvor de vil.
– Det strider fullstendig imot lovverket hvor intensjonen er at hvert enkelt menneske skal ses som unikt og være en integrert del av samfunnet. Mens her plasserer du personer som har en skavank, en psykisk lidelse eller synlig funksjonshemning inn i en bås, sa den tidligere sosialpolitiske talsmannen til Frp, Robert Eriksson, til Fontene i 2010.
Et enstemmig storting krevde en opprydding og at reformen ble ført tilbake på sporet. Den samme bekymringen som likestillings- og diskrimineringsombudet kom med høsten 2018, kom stortingets helse- og omsorgskomité med i 2011.
–Det er komiteens syn at det er av stor viktighet å følge boligsituasjonen til mennesker med utviklingshemning tett for å hindre tendenser til reversering av ansvarsreformen på tross av politisk enighet om det motsatte, er en av merknadene i helse- og omsorgskomiteens innstilling fra høsten 2011.
En finner lignende kritikk og føringer i informasjons og utviklingsprogrammet Mennesker med utviklingshemming skal heller ikke diskrimineres, i stortingsmeldingen Frihet og likeverd, i stortingets behandling av Frihet og likeverd, i NOU 2016: 17 På lik linje og flere andre steder.
Det eneste som mangler på feltet, er tiltak som sikrer at stortingets holdninger iverksettes og at FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne etterleves.
Råd til kommunal- og moderniseringsminister Monica Mæland
I minst femten år har myndighetene vært kjent med at boligpolitikken overfor mennesker med utviklingshemming er stikk i strid med våre nasjonale politiske målsetninger. Etter femten års betenkningstid, kan det være på tide at regjeringen handler. Den første anledningen er nå. Nå pågår styringsdialogen mellom regjeringen og Husbanken. I januar sender regjeringen tildelingsbrevet for Husbankens oppgaver. Ønsker regjeringen å sikre at våre politiske målsetninger følges opp og at Norge etterlever våre menneskerettslige forpliktelser også i boligpolitikken, så bør Husbanken tildeles såpass mye myndighet at de kan nekte finansiering av prosjekter som er i strid med nasjonale målsetninger og våre folkerettslige forpliktelser.
Kommunal- og moderniseringsminister Monica Mæland, bør i tillegg ta en prat med Helse- og omsorgsdepartementet. Husbanken mottar nemlig to tildelingsbrev, ett fra kommunal- og moderniseringsdepartementet og ett fra helse- og omsorgsdepartementet. De to departementene bør være samstemte.
Jens Petter Gitlesen