Ingen skam å snu
Av Torill Vagstad, nestleder Norsk forbund for utviklingshemmede
I dagens Østlendingen 9.mai 2018, leser vi at eiendomssjefen i Elverum Kommune ønsker å flytte et planlagt bofellesskap for mennesker med utviklingshemming fra bydelen Vestad til den nye «Miljø»-bydelen Ydalir. Bofellesskapet er planlagt med 12 enheter. Første gang vi hørte om planene var for cirka 11 år siden. Siden den gang har kommunen søkt og fått lånefinansiering fra Husbanken, men bygging har dratt ut fordi tomten bød på mange utfordringer og kommunen «krangle»t med Bane Nor.
Etter 11 lange år har Elverum Kommune fått nok av venting og «krangling». Tomten i den nye bydelen var egentlig tiltenkt en barnehage, den ble flyttet til en annen tomt, og er så godt som ferdig opparbeidet og meget velegnet til formålet. Den ligger nær sentrum, nær skole, butikk, barnehage, opparbeidede frilufts- og aktivitetsområder, og ikke minst: Den ligger der «andre» folk bor.
NFU er glad for at eiendomssjefen har tatt dette initiativet. Det er et stort behov for utleieleiligheter for denne gruppa, og mange venter på leilighet de ønsker å leie av kommunen. Kommunen må imidlertid sende saken tilbake til Husbanken på grunn av endring i planene.
Så langt er alt bra. Men bare nesten: For 11 år siden da planene om bofellesskapet med 12 enheter ble kjent, protesterte NFU Elverum og omegn lokallag. De viste til sentrale føringer etter ansvarsreformen, der 5-6 enheter var anbefalingen, og mente kommunen heller burde bygge 2 mindre bofellesskap. NFU ble ikke hørt. Heller ikke Husbanken den gang syntes bofellesskapet ble for stort, og lånetilsagn ble innvilget til de 12 enhetene.
Nå er det faktisk slik, her vi er nå i 2018, at den sentrale føringen etter ansvarsreformen, -fortsatt gjelder. Ansvarsreformen hadde som formål å avvikle institusjonsomsorgen og sikre normalisering og integrering.
Stortingsmelding nr 47/1989-90 viste flere steder til målsetningene om at mennesker med utviklingshemming i størst mulig grad skulle kunne «bo som alle andre».
Husbankens rundskriv fra reformperioden gir klare føringer på utforming, beliggenhet og størrelse på bofellesskap. Stortingets Innstilling 54S (2011-2012) gir en klar presisering: «Komiteen viser til at det ved implementeringen av ansvarsreformen ble gjort presiseringer fra Kommunaldepartementet til Husbanken i dokumentet «Retningslinjer og minimumskrav for Husbankens vurdering av boliger for mennesker med utviklingshemming». I retningslinjene fastslo departementet at antallet boenheter ved samlokalisering burde begrensers til «to til fem» enheter.
FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) fastslår i artikkel 19 at mennesker med nedsatt funksjonsevne har anledning til å velge bosted, og hvor og med hvem de skal bo, på lik linje med andre, og ikke må bo i en bestemt boform.
Stortingsmeldingen «Frihet og likeverd» gjentar i stor grad føringene som tidligere er gitt på feltet.
Rettighetsutvalgets rapport «På lik linje» uttaler i ett av «de 8 løft» at funn fra undersøkelsen viser at mange lever i store bofellesskap isolert fra folk flest. Målet er at mennesker med utviklingshemming skal bo «som folk flest».
I de senere år er det publisert mange forskningsrapporter om bofellesskap. En av de største er «Store bofelleskap for personer med utviklingshemming, -noen konsekvenser», utarbeidet av professorene Anna Kittelsaa og Jan Tøssebro ved NTNU/Samfunnsforskning i 2011. Denne rapporten bygger på innsamlede data fra norske kommuner.
(Definisjon i rapporten på store bofellesskap er «Mer enn 6 leiligheter som ligger i samme hus eller ved hverandre og er knyttet sammen til en enhet»).
Rapporten konkluderer med følgende (i korthet):
Små bofellesskap er best på: Faglig støtte og veiledning til personale, helseoppfølging, trivsel, trygghet, forutsigbarhet, langvarige relasjoner mellom beboere og personale, oppfølging og tilrettelegging for individuelle fritidsaktiviteter, forebygging av trakassering og uro, tilrettelegging av hjelp til sjølhjelp (Mere «lært hjelpeløshet» i større bofellesskap).
Det er heller ikke påvist større ensomhet blant beboere i mindre bofellesskap enn i større.
Det som også er viktig funn, er at store bofellesskap formidler i større grad ytre tegn på avvik enn i små bofellesskap. Det fremmer segregering og stigmatisering. Store bofellesskap er i seg selv stigmatiserende fordi de umulig kan inngå som en naturlig del av den totale leilighetsmassen. Små grupper glir lettere inn i nabolaget.
Uro er også et fenomen som kjennetegner store bofellesskap. Sannsynligheten for uro og konflikter er økende med antall beboere. Enkelt relasjoner blir automatisk påtvungne, -personer som er tvunget til å være sammen, kan lett bli en plage for hverandre.
Elverum Kommune, -vi har nok forskning som viser at små bofellesskap er det beste for de menneskene som skal bo der. Man må huske på at tjenester skal være knyttet til den enkelte og ikke til bofellesskapet. Husleiekontrakten skal være standard leiekontrakter, -tjenester kan ikke knyttes opp til denne. Når kommuner henviser til stordriftsfordeler med store bofellesskap, er det trolig kollektive tjenester og for lavt tjenestenivå som man sikter til.
Forfatternes konklusjon i den ovennevnte rapporten er: Store bofellesskap er ikke en fordel slik mange kommuner, også Elverum, argumenter med; tvert imot!
Personer med utviklingshemming bor sjelden «som folk flest». (Ref. Stortingsmelding 47). De velger i liten grad hvor de vil bo og med hvem de vil bo. De tildeles ofte bolig etter «ledig plass-prinsippet. Dette er helt vanlig også i Elverum. «Andre» flytter ikke sammen med personer som kun har til felles at de har behov for tjenester fra kommunen. Det er forskjell på venner man sjøl ha valgt og personer man er sammen med på grunn av tjenestens organisering. Boligene bygges ikke primært for at de skal være «noens hjem», -hensikten er at de skal være en arena for å yte omsorg. Beboerne vil da bli definert som hjelpetrengende omsorgsmottakere og ikke som enkeltindivider.
I større boenheter har det vist seg at gruppetenking og rasjonell tenking fort tar over for individuell mestring og tilrettelegging (Ringstad 2011). Konsekvens: Lært hjelpeløshet på sikt. Dette medfører økte kostnader.
KONKLUSJON:
Store bofellesskap er ikke billigere enn små dersom alt annet er likt. Det forhindrer ikke at noen (Elverum Kommune?) bruker anledningen til å gjøre dem billigere (for eksempel: Årlige kommunale nedskjæringer).
Det er ikke mindre ensomhet i mindre bofellesskap. Det er ikke større faglighet i større bofellesskap.
Elverum Kommune, -det er ingen skam å snu! Lev opp til valgspråket «Elverum har hjerterom». Bygg boliger der alle kan bo, og der «Hjerterommet» får leve og utvikle seg!