Staten bestemmer kommunenes inntekter. Problemet er at kommunenes inntekter bestemmes uten noen direkte forbindelse til oppgavene som kommunene er pålagt. Inntektene bestemmes uavhengig av statlige lover og nasjonale politiske målsetninger.
Kommunale inntekter er av tre hovedkategorier:
- Skatteinntekter utgjør ca. 40%
- Rammetilskuddet fra staten utgjør ca. 35%
- Ymse inntekter utgjør ca. 25%. Her er avgifter, egenbetaling ol. dominerende og utgjør ca. 13% av kommunenes inntekter.
Grunnloven gir staten en rett til å kreve inn skatt. Staten bestemmer hvilke skattegrunnlag kommunene kan benytte, hvor mye skatt og på hvilke betingelser kommunene kan kreve skatt.
Kommunenes bruk av avgifter og egenbetaling reguleres strengt av staten. Det samme gjelder tildeling og bruk av øremerkede midler.
Størrelsen på det samlede rammetilskuddet til kommunene, bestemmes årlig av Stortinget og fordeles til kommunene i henhold til et ligningssystem. Variablene i dette ligningssystemet kalles for kostnadsnøkler. Kostnadsnøklene oppdateres jevnlig med bakgrunn i kommunale regnskapstall (KOSTRA).
Alle kommunens inntekter er bestemmes av statlige myndigheter. De ulike inntektsgruppene har imidlertid ulike egenskapet. Skatteinntektene vil bidra til at kommuner med mange skatteytere får gode inntekter. Rammetilskuddet gir muligheter for å omfordele inntekter og gi mest inntekter til de kommunene som har størst utgiftsbehov. Egenbetaling gir en mulighet for å la de som benytter kommunale tjenester, betale for dem. Øremerkede tilskudd gir statlige myndigheter en mulighet for å detaljstyre kommunene.
Å kjøre etter bakspeilet
En av inntektssystemets kostnadsnøkler er "Antallet innbyggere med psykisk utviklingshemming over 16 år". Når kostnadsnøkkelen oppdateres, så benyttes statistiske teknikker for å finne ut hvilken merkostnad hver person med utviklingshemming har bidratt til, i henhold til kommunens regnskapstall.
Statlige tilsyn med tjenestene til personer med utviklingshemming avdekker lovbrudd i rundt 80 prosent av tilfellene. Det nasjonale tilsynet med tjenestene i 2016 viste at Trondheim kommune hadde en alt for lav grunnbemanning, slik at kommunen ikke kunne gi de individuelle tjenestene innbyggere med utviklingshemming har krav på. I Bergen kjenner jeg til folk som har fått betingede enkeltvedtak om avlastning, dvs. avlastning hvis kommunen makter å etablere den nødvendige kapasiteten. Kollektive tjenester og mangelfulle tjenester er en gjenganger.
Når kommunene gir for lite tjenester, så bidrar det selvsagt til å redusere kommunens kostnader. Når kostnadsnøkkelen "Antallet innbyggere med psykisk utviklingshemming over 16 år" skal vurderes, vil kommunenes ulovlig lave tjenestenivå bidra til å redusere kostnadsnøkkelen, dvs. overføringene til kommunene og normtallene for kostnadsbruken på tjenester til mennesker med utviklingshemming.
Tjener kommunene på å kutte kostnader?
Det er opplagt slik at den kommunen som kutter mest, vil spare mest. Vanskene oppstår når de fleste kommunene kutter i kostnadene, da vil de vise at behovet for overføringer fra staten er redusert, noe som vil bidra til reduserte rammetilskudd, i forhold til hva tilskuddet ville vært dersom de fleste kommunene ikke hadde kuttet sine kostnader.
Motkreftene
På mange områder er det ordninger som begrenser kommunenes utgiftskutt. Grunnskolen er f.eks. lovpålagt, antallet timer per skoleår er bestemt i forskrift og det er normtall for størrelsen av elevgrupper. Bryter kommunene regelverket for skolen, så tar det ikke lang tid før både innbyggerne, Fylkesmannen og kommunepolitikerne reagerer.
Nylig leste vi om Charles (94) og Gunvor (95) som etter 67 års ekteskap ikke fikk bo sammen på sykehjemmet. Det tok ikke mange dagene før nasjonale politikere ville innføre samboergaranti. Når politikerne reagerer såpass raskt, så kommer det dels av at alle har, har hatt, er eller vil bli besteforeldre. Folk flest identifiserte seg med Charles og Gunvor. I tillegg var problemet enkelt å regulere.
Når det gjelder mennesker med utviklingshemming, så skal det svært mye til før politikerne reagerer. Adresseavisa har gjentatte ganger siden 2010 beskrevet uforsvarlige og ulovlig lavt tjenestenivå i Trondheim kommune uten at noe har skjedd. Kritikken som er fremført i Adresseavisa har nå fått støtte fra Fylkesmannen, uten at det har endret situasjonen. Stortingsrepresentant Frank J. Jenssen (H), løftet til og med saken opp til helse- og omsorgsministeren. Tegnene til endring i kommunen er fortsatt fraværende. Det finnes hauger av lignende og verre historier. Felles for de fleste er at de ikke medfører at politikerne tar tak.
Manglende politisk handleevne kommer av tre forhold. For det første er det få som kjenner livssituasjonen til mennesker med utviklingshemming, færre identifiserer seg med dem, – bestemor- og bestefareffekten uteblir. For det andre er lovverket temmelig rundt formulert. En skal få tjenester som dekker personens behov og tjenestene skal være forsvarlige. For det tredje er det svært liten sjanse for at en skal bli underlagt tilsyn, tilsynet er begrenset til skriftlig saksbehandling, supplert med intervju og tilsynsorganet har ingen sanksjonsmuligheter.
Løsningen
Når inntektssystemets kostnadsnøkkel "Antallet innbyggere med psykisk utviklingshemming over 16 år" skal vurderes, så må en ikke utelukkende basere vurderingene på tidligere års kostnader. En må basere vurderingene på kostnadene som ville ha vært om tjenestene var i forhold til lovverket. En må knytte vurderingen opp mot analyser av tjenestetilbudet og hvor mye det vil koste år etablere den lovpålagte rettigheten som den enkelte har til å leve et aktivt og meningsfullt liv. Dette forteller verken KOSTRA eller andre regnskapstall noe som helst om.
Jens Petter Gitlesen