Norge trenger en sosialminister, skriver Fellesorganisasjonens forbundsleder, Mimmi Kvisvik klokelig. Riktig nok har vi Arbeids- og sosialministeren, men Arbeids- og sosialdepartementet har kun ansvar for en liten flik av sosialpolitikken, først og fremst arbeidsmarkedstiltakene og ytelser finansiert via folketrygden.
Tidligere hadde Arbeids- og sosialdepartementet ansvaret for koordineringen av politikken overfor mennesker med nedsatt funksjonsevne. En av statssekretærene i Arbeids- og sosialdepartementet ledet et statssekretærutvalg sammensatt fra de relevante sektordepartementene. Saker med relevans for funksjonshemmedefeltet ble fulgt opp i sektordepartementene via statssekretærutvalget. Funksjonshemmedes organisasjoner hadde tett kontakt med politisk ledelse i Arbeids- og sosialdepartementet, blant annet gjennom statens råd for funksjonshemmede.
I dag ligger ansvaret i Kulturdepartementet, et departement som har idrett, kulturvern, kunst og media som hovedansvarsområder. Kulturdepartementet har et stort ansvar på likestillingsfeltet, men de mangler virkemidler og har heller ikke gjennomslag overfor sektordepartementene.
FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med funksjonsnedsettelser (CRPD) bygger på skillet mellom funksjonsnedsettelse og funksjonshemning. Skal funksjonshemning reduseres, så er det samfunnet som må tilrettelegges slik at alle kan inkluderes i det ordinære samfunnslivet. De samme tankene er blitt nedfelt i et utall av offentlige dokumenter de siste 20 årene. Sektordepartementene følger sjelden dette prinsippet.
I vår behandlet f.eks. Stortinget Meld. St. 21 (2020–2021) Fullføringsreformen – med åpne dører til verden og fremtiden om ny struktur i den videregående skolen. Kunnskapsminister Guri Melby ble temmelig overrasket da hun mot slutten av meldingsarbeidet ble klar over at meldingens forarbeider hadde oversett utfordringene blant elever med funksjonsnedsettelse, den elevgruppen som i minst grad fullfører videregående utdanning.
I Helse- og omsorgsdepartementet vinner helsefokuset over likestillingsperspektivet. Pasientperspektivet vinner over inkluderingsperspektivet. De sosiale tjenestene ble innført for at mennesker med bistandsbehov skulle kunne bo og leve som andre. I 2011 ble de sosiale tjenestene erstattet med omsorgstjenestene. Under Helse- og omsorgsdepartementets forvaltning, er omsorgstjenesten blitt til en slags helsetjeneste. Kommunaldepartementet har ansvaret for boligpolitikken, men når det gjelder mennesker med utviklingshemning, styres feltet av Helse- og omsorgsdepartementet. Med helse- og omsorgstjenestelovens § 3-2a som ble innført i 2016, så er omsorgsboligene likestilt med sykehjemmene. Institusjonsomsorgen er gjeninnført til tross for stortingsvedtak om det motsatte.
Justis- og beredskapsdepartementet sliter med en vergemålslov som både er diskriminerende og i strid med CRPD.
Slik kan en fortsette å liste opp en utvikling som er i strid med stortingsvedtak, CRPD og utallige uttalte målsetninger fra regjeringshold. En vesentlig årsak til utviklingen er at vi mangler en sosialminister som kan holde sektordepartementene i ørene og sikre en helhetlig politikk som bidrar til å skape et samfunn som er for alle.
Tom Tvedt