Stortinget vedtok enstemming:
Stortinget ber regjeringen sørge for en kartlegging av offentlige myndigheters håndtering av besøksrestriksjoner og besøksstans i boliger for eldre og funksjonshemmede under koronapandemien, enten som egen gransking eller ved å tydeliggjøre mandatet til koronakommisjonen til å omfatte dette.
Gransking kan være unngåelsesatferd
Jeg er ikke blant de som jubler for vedtaket. Gransking kan lett føre til absolutt ingenting. Ser en på granskingen som ble iverksatt i kjølvannet av Tolgasaken, så var det fint lite som kom ut av den. Selve kjernen i avsløringen, det at mennesker med et pennestrøk ble fratatt sin selvbestemmelse, ble knapt berørt av granskingen. Nå er det to år siden VGs avsløringer i Tolgasaken og halvannet år siden granskingsrapporten. Fortsatt er vergemålsloven den samme. Institusjonene er de samme og problemene er de samme. Den eneste forskjellen er at VG ikke lenger er på saken.
Med gransking og utredning kan myndighetene kjøpe seg tid. VG kan holde trykket oppe en dag eller en uke til. Men om en måned er det helt andre saker som er i fokus. Når granskingen legges frem, er fokus borte. Få vil lese granskingsrapporten som heller ikke trenger inneholde noe av interesse.
Tolgasaken og besøksforbudet
Forskjellene mellom Tolgasaken og besøksforbudet er ikke store. Persongalleriet er byttet ut, men begge sakene omhandler myndighetsovergrep. Både Tolgasaken og besøksforbudene forteller om sviktende kontroll og rettsikkerhet. Vergemålsmyndighetene har en sentral plass i begge sakene. Både besøksforbudene og Tolgasaken viser at selvbestemmelsen til mennesker med utviklingshemming er av liten verdi.
Selv om Tolgasaken og besøksforbudene handler om de samme underliggende strukturene, har få om noen trukket disse parallellene.
En varslet katastrofe
"De alvorlige forholdene som dette tilsynet har avdekket gir grunn til å stille spørsmål om dagens rammer og ressurser for kommunenes tjenestetilbud er tilstrekkelige til å sikre gode og trygge tjenester til alle brukerne", var spørsmålet Helsedirektoratat stilte i rapporten fra det nasjonale tilsynet i 2016. Foreløpig har det ikke kommet et godt svar på spørsmålet fra regjeringen.
Hver dag utsettes mennesker med utviklingshemming for myndighetsovergrep. Fratakelse av selvbestemmelsen er såpass vanlig at få reagerer på det. Tvert imot har en tilpasset seg og funnet seg tilrette i avmaktssituasjonen.
Koronasituasjonen var en stresstest som systemet ikke besto. Den inntraff samtidig over hele landet. Ut over dette, var det lite spesielt.
Mandat
Den som utformer mandatet for granskingen, kan være den som bestemmer granskingens resultat. I det minste har mandatutformingen svært mye å si for det som ikke kommer frem i granskingen. Mandatet bør være åpent og rettet inn mot sentrale forhold som styringssystemene og tilgjengelige virkemidler, aktørenes autonomi, utviklingshemmedes rettsikkerhet, selvbestemmelsens vilkår og likestilling.
Likestillings- og diskrimineringsombudet bør få ansvaret for granskingen
Erfaringene med makten som gransker seg selv, er ikke alltid like gode. Koronakomisjonen har ikke den rette kompetansen til å foreta granskingen. Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) har en uavhengig rolle. LDO har innsikt på feltet og var blant de få instansene som advarte mot situasjonen som VG nå har brakt frem i offentligheten. En granskingsrolle vil passe som hånd i hanske med LDO sitt mandat. Når ombudet i tillegg har tilsynsansvar med FNs funksjonshemmedekonvensjon (CRPD), så burde valget være opplagt.
Jens Petter Gitlesen