Nasjonale retningslinjer og lokale løsninger
Av Snorre Ness, fylkesleder, NFU Trøndelag
I mange år har det blitt arbeidet for at nasjonale lover og retningslinjer skal bli slik alle innbyggere skal få de samme rettigheter ved behov for bistand. I forbindelse med gjennomføringen av ansvarsreformen for mennesker med utviklingshemming ble institusjoner innen Helsevernet for psykisk utviklingshemmede (HVPU) avviklet. Innbyggere med utviklingshemming som var innskrevet i HVPU flyttet ut av institusjoner og de aller fleste flyttet tilbake til sin hjemkommune. Ansvarsreformen ble enstemmig vedtatt på Stortinget, og alt lå til rette for en vellykket gjennomføring.
Finansieringen av tjenestene i HVPU ble stort sett overført til de kommunene hvor menneskene som flyttet ut av institusjonene valgte å bosette seg. Det var både rett og rimelig, men en del finansiering ble imidlertid behold som vertskommunetilskudd for de tidligere institusjonsbeboerne som ikke valgte å flytte til sin hjemkommune, men ble boende i kommunen hvor institusjonen var.
Etter hvert har det blitt vedtatt lover og retningslinjer slik at alle innbyggere med behov for omfattende bistand har rett til å få individuell plan – nå også med rett til koordinator. Dette er en rettighet, men ikke en plikt. På slutten av 1990-tallet og først på 2000-tallet brukte kommuner mye tid på å utvikle prosesser med individuell plan. Hensikten med individuell plan er å kartlegge og beskrive behov for bistand i dagliglivet. Behov for bistand er ikke statisk og en individuell plan skal derfor være dynamisk - en vedvarende prosess - som skal være grunnlag for enkeltvedtak som må fattes før bistand kan gis. Prosessen med individuell plan skal gjennomføres på en måte slik at tjenestemottaker skal delta i prosessen og bestemme og medvirke på grunnlaget for den bistand som skal kunne gis. Det er dette som er individuell brukermedvirkning. Enkelte kommuner benytter IPLOS (individbasert helse- og omsorgsstatistikk) som grunnlag for enkeltvedtak, men i utarbeidelsen av disse dokumenter er det ikke brukermedvirkning. Brukerorganisasjonene tar avstand fra at data som er registrert i IPLOS benyttes som grunnlag for individuelle tjenester. IPLOS er nyttig som grunnlag for kommunal planlegging, men enkeltpersoners behov kan aldri uttrykkes i form av et regneark.
Kommunale tjenester tildeles ved enkeltvedtak hvor individuelle tjenester er beskrevet og i hvilket omfang. Vedtakene skal begrunnes ut i fra de rettigheter søker har og de behov som ligger til grunn. Det samme gjelder avslag når søknad ikke blir imøtekommet. Det er mange bestemmelser for hvordan enkeltvedtak skal formuleres og i hvilket omfang. Det er også vesentlig at vedtakene formuleres på en måte som gjør at tjenestemottaker forstår vedtak som er fattet, både i mengde, innhold og hvordan individuelle tjenester skal ytes.
Det er begredelige at enkeltvedtak ofte formuleres på en måte som gjør at det blir vanskelig for tjenestemottaker å kontrollere om han eller hun får de tjenester som er vedtatt å bli gitt. Individuelle tjenester blir alt for ofte – og uten avtale - ytet i grupper, selv om dette ikke er forutsatt. Det er skrekkelig mange eksempler på hvordan enkeltvedtak for flere personer blir «slått sammen» og ytet i fellesskap for flere tjenestemottakere uten at dette er avtalt eller er forutsatt. Dette er i beste fall uheldig og i verste fall en grov forsømmelse i forhold til de avtaler som er inngått. Norsk forbund for utviklingshemmede (NFU) har i alle år kjempet for at enkeltvedtak skal overholdes og ytes individuelt når dette er avtalt gjennom vedtak som er fattet. Det arbeides for tiden med en nasjonal veileder for hvordan vedtak om tjenester for mennesker med utviklingshemming skal utformes.
Det ideelle ville være at enkeltvedtakene angir de timer som blir tildelt og at dette blir summert opp slik at kommunen har samlet kunnskap om de beløp hvert enkeltvedtak betyr. Det som ofte skjer er at kommunene ikke har kunnskap om de kostnader hvert enkeltvedtak betyr i kroner. Dersom dette ble gjort ville kommunene ha samlet oversikt over hvor mye ressurser som ville måtte stilles til disposisjon for å kunne oppfylle de tjenester enkeltvedtakene forutsetter. Dette skjer ikke og kommunene vedtar rammer uavhengig av ressursbehovene.
Når det skjer innstramminger og endringer i tjenester som berører personer som mottar tjenester på grunnlag av enkeltvedtak skal det vedtas nye enkeltvedtak. Tjenestemottaker har etter lovverket klagerett når vedtak utformes, endres og når tjenester ikke gjennomføres som avtalt. Det er derfor meget viktig at de vedtak som gjøres er formulert på en måte som gjør at det er mulig å registrere endringer – for derigjennom å kunne klage på de endringer som ikke ivaretar behov og rettigheter.
Hvorfor skriver jeg dette? Jo det som oppleves er at kommunene vedtar budsjetter og rammer for tjenesteområder uten først å undersøke konsekvenser for tjenester etter enkeltvedtak. Dersom systemet skal følges – og rettigheter ivaretas - må det tas tak i innholdet individuelle planer som er grunnlaget for enkeltvedtakene. I grunnlaget må det vurderes om tjenester kan endres. Det blir feil å gjøre dette i motsatt rekkefølge – det vil si å endre enkeltvedtakene slik at de passer med de rammer og budsjetter som rådmennene har foreslått og som deretter er vedtatt i kommunestyrene.
Der er derfor feil å være opptatt av detaljene i inntektssystemet for kommunene for deretter å søke etter hvor midler er benyttet. Det riktige er å ta utgangspunkt i innbyggernes behov for bistand, summere opp dette for deretter å konkludere med dokumentert behov som innbyggere med behov bistand har. Først da kan man prioritere bistand opp mot andredokumenterte og uttalte behov i kommunen. Det kommunale selvstyre må bidra til at innbyggere med dokumentert rett til bistand får de tjenester de har rettmessig krav på.
(Innlegget var opprinnelig publisert i Namdalsavisa den 11.12.2018. Gjengitt med tillatelse fra forfatter)