NFU har forhåpninger

Terje Søviknes har en politisk erfaring som strekker seg gjennom hele hans liv. Siden 1999 har han vært ordfører i Os kommune som om få dager blir til Bjørnafjorden kommune. Terje Søviknes får gode skudsmål fra NFU-medlemmer fra sitt virke som ordfører. Han hadde fokus på utviklingshemmede og stilte til og med som frivillig ledsager på ferieturer for utviklingshemmede.

Som eldre- og folkehelseminister blir Terje Søviknes den øverste politiske leder for omsorgstjenestene. Et felt hvor utfordringene står i kø. Nå pågår arbeidet med å utarbeide en stortingsmelding om rettighetene til mennesker med utviklingshemming.

Å sikre gode tjenester, bør være et prioritert område for den nye eldre- og folkehelseministeren. Gjennom hele dette århundret har nasjonale tilsyn med de kommunale tjenestene til mennesker med utviklingshemming avdekt ulovligheter i mellom 70 og 90 prosent av tilfellene. Det gis for lite tjenester og for lite individuelle tjenester. Vedtak er for generelle og for gamle, de følges heller ikke opp. I siste nasjonale tilyn i 2016, stiller Helsetilsynet spørsmålet:

"De alvorlige forholdene som dette tilsynet har avdekket gir grunn til å stille spørsmål om dagens rammer og ressurser for kommunenes tjenestetilbud er tilstrekkelige til å sikre gode og trygge tjenester til alle brukerne. Har kommunene nødvendige forutsetninger for å etablere og drifte forsvarlige tilbud – også til brukere med store og komplekse tjenestebehov? Gir staten tydelige nok krav, føringer og faglig støtte til kommunenes oppgaveløsning? Prioriterer spesialisthelsetjenesten bistanden til kommunene høyt nok?"

Foreløpig har det ikke kommet et godt svar fra departementet.

Omsorgstjenestene er i ferd med å bli en helsetjeneste. Faglig forsvarlighet er et begrep som passer bra når det gjelder sårstell, medisinhåndtering og mange andre tilfeller av somatisk helsehjelp. Når det gjelder omsorgstjenesten så er målsetningen å bidra til aktive og meningsfulle liv. Det er ikke mulig å spesifisere prosedyrer på tilsvarende vis som med helsehjelp. Resultatet blir at en måler det som kan måles. Det skjer en bekymringsfull vridning av tjenestene i retning av helsehjelp.

Helse- og omsorgsdepatementet har styrt boligpolitikken de senere årene. Resultatet er reinstitusjonalisering og utvisking av skillet mellom egne hjem og institusjon. Her trengs en solid opprydding. Det er ingen grunn til at mennesker med utviklingshemming skal inngå i regjeringens demensplan. Lovverket er blitt uklart.Helse- omsorgsdepartementet innførte begrepet «boliger særskilt tilrettelagt for heldøgns omsorg». Begrepet er til forveksling likt «bolig med heldøgns omsorgstjenester» som var benevnelsen i sosialtjenestelovens § 4-2 for institusjon. Helse- og omsorgstjenestelovens § 3-2a har overskriften «Kommunens ansvar for tilbud om opphold i sykehjem eller tilsvarende bolig særskilt tilrettelagt for heldøgns tjenester» og sidestiller sykehjem og omsorgsboliger. Nyansene vil den som leser lovens forarbeider finne. Men det å bidra til å viske ut skillet mellom eget hjem og institusjoner, kan umulig være bidrag til økt trivsel.

Bofellesskapene er blitt tiltakende institusjonslignende og de er blitt store. Konsekvensene er mye uro, kollektive tjenester, mange tjenesteytere og beboere som ikke forstår hverandre og reagerer på hverandres oppførsel. Dette finner en dokumentert blant annet av Kittelsaa og Tøssebro (2011). For barn medfører store avlastningsboliger at den vare treåringen plasseres sammen med den utagerende 17-åringen og skjermingstiltak må innføres. De negative sidene ved institusjonsomsorgen er godt beskrevet i dokumentene som medførte nedleggelse av HVPU. Mye av utviklingen har gått på tvers av nasjonale politiske målsetninger.

Kommunenes styrer sektoren uavhenig av målsetningen med tjenestene. Formålet med omsorgstjenestene er å bidra til aktive og meningsfulle liv. Vanligvis kjenner verken politikerne eller rådmannen til sektoren. Fra bofellesskapene rapporteres budsjettoppfyllelse, sykefravær og avvik (først og fremst avvik knyttet til HMS). Informasjon knyttet til tjenestens formål, rapporteres ikke.

Når en vet at kommunene ikke makter å styre sektoren selv, så trengs sterkere nasjonal styring.

Vi får håpe og tro at engasjementet til Terje Søviknes fortsetter. I statsrådsposten har han muligheten til å gjøre en forskjell. Anledningen er her nå mens stortingsmeldingen er under utarbeidelse.

Jens Petter Gitlesen