Ett nytt lovverk må bygge på CRPD
Et nytt lovverk må bygges på FNs konvensjon om rettigheter til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD), noe Tvangslovutvalget i svært lite grad gjør. Et nytt lovverk må legge til grunn den sosiale og rettighetsbaserte modellen i forståelsen av funksjonshemming. Høringsnotatet er preget av en forståelse av funksjonshemming ut fra den medisinske modellen og det er primært kritikken fra de medisinskfaglige høringsinstansene som har blitt hørt.
Et halvt år før Tvangslovutvalget avga sin innstilling og ett år før høringsinstansene hadde avgitt svar, så hadde regjeringen Solberg i Granavoldenerklæringen forpliktet seg til å:
"Foreta en revisjon av alle tvangshjemler, basert på anbefalingene fra Tvangslovutvalget".
Regjeringen Støre er ikke forpliktet av Granavolden-plattformen og bør sikre et lovverk i samsvar med FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD).
Departementet stiller spørsmål som en mangler grunnlag for å besvare
Departementet ønsker svar på hvilke forutsetninger som må oppfylles på kommunalt, regionalt og statlig nivå for å sikre en trygg og god gjennomføring av nytt regelverk og en mengde andre spørsmål om hvordan virkeligheten bør være for at et nytt regelverk skal kunne fungere (se departementets høringsnotat, side 10).
Problemet er at både departementet, høringsinstansene og alle andre mangler grunnlag til å gi gode svar på departementets spørsmål. Det mangler forskning og utredning når det gjelder tvangsbruk overfor mennesker med utviklingshemning. Rettsikkerheten er lav, rettsusikkerheten er stor og ulovlighetene er omfattende.
- I 2005 og 2006 gjennomførte fylkesmennene tilsyn med kommuner som ledd i landsomfattende tilsyn med rettssikkerheten knyttet til bruk av tvang og makt overfor mennesker med utviklingshemming. Tilsynet i 2005 avdekket ulovlig bruk av tvang og makt i 77 prosent av de undersøkte kommunene. Av de undersøkte kommunene i 2006, ble det avdekket ulovlig bruk av tvang og makt i 74 prosent av dem.
- I 2016 ble det gjennomført et landsomfattende tilsyn med kommunale helse- og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming. Det ble her avdekt lovbrudd i 79 prosent av kommunene og en gjenganger var brudd på tvangslovgivningen.
- Tilsynsmeldinger og årsmeldinger fra Statens helsetilsyn viser at antallet personer med utviklingshemming med tvangstiltak etter helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9 var 388 i 2004. I 2016 var antallet 1289, mens det i 2021 var 1664 mennesker med utviklingshemming som hadde tvangsvedtak.
- I 2019 gjennomgikk Likestillings- og diskrimineringsombudet 32 saker om tvang mot utviklingshemmede etter helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9.6 Gjennomgangen viste at det bare var i et fåtall av sakene at alle vilkårene for tvang var vurdert.
- Sivilombudet besøkte i 2020 tre bofellesskap for personer med
utviklingshemming i Drammen kommune. Gjennomgang av tvangstiltak viste at flere avgjørelser ikke var begrunnet på en måte som dokumenterte at lovens vilkår for bruk av tvang var oppfylt. Videre var det særlig store mangler når det gjaldt konkrete beskrivelser av hvorfor tvang var nødvendig.
- Får en først et tvangsvedtak, så er sannsynligheten stor for at vedtaket blir værende i lang tid. En undersøkelse av tvangsvedtak fra Sintef fra 2011, viser følgende: «Av 182 gjennomgåtte kommunale vedtak som inneholdt ett eller flere tiltak om tvang og makt, var 10,4% vedtak som regulerte nye tiltak, mens 89,6% var vedtak med tiltak som allerede var i funksjon, og ofte hadde vært det lenge». Gitt tallene fra Sintef, så kan en forvente at et tvangsvedtak vil vedvare i drøyt fem år i 50 prosent av tilfellene og i drøyt 20 år i 10 prosent av tilfellene.
- Det er en stor geografisk variasjon i omfanget av tvangsbruk. Tidligere
Hedmark fylke ligger på topp med tvangsvedtak på rundt 12 prosent av voksne med utviklingshemning. Finnmark ligger på bunn med snaut en prosent, tett fulgt av Østfold hvor rundt to prosent av voksne med utviklingshemning har tvangsvedtak. Oppførselen til voksne med utviklingshemning er ikke et naturfenomen. Den store geografiske variasjonen i tvangsbru må gis en systemforklaring.
I oppsummeringsrapport fra tilsynet i 2016 skriver Statens Helsetilsyn følgende:
«De alvorlige forholdene som dette tilsynet har avdekket gir grunn til å stille spørsmål om dagens rammer og ressurser for kommunenes tjenestetilbud er tilstrekkelige til å sikre gode og trygge tjenester til alle brukerne. Har kommunene nødvendige forutsetninger for å etablere og drifte forsvarlige tilbud - også til brukere med store og komplekse tjenestebehov? Gir staten tydelige nok krav, føringer og faglig støtte til kommunenes oppgaveløsning? Prioriterer spesialisthelsetjenesten bistanden til kommunene høyt nok?»
Mens Statens Helsetilsyn stiller spørsmål med om dagens system i det hele tatt fungerer, stiller departementet i høringsnotatet spørsmålet om hvordan en skal få systemet til å fungere under en ny tvangslovgivning. NFU ser ikke at det finnes grunnlag for å gi slike svar. Før det foretas større lovrevisjoner, må en finne ut hvorfor dagens system ikke fungerer godt nok, hvorfor det er en voksende og vedvarende bruk av tvang, hva den store regionale variasjonen i tvangsbruk skyldes og hvorfor omfanget av ulovlig bruk av tvang er såpass høyt. Selv etter 21 år, synes ikke omfanget av ulovlig tvangsbruk å ha avtatt.
Det finnes knapt kontroll på feltet utover statlige tilsyn. Disse har imidlertid mer karakter av skriftlig saksbehandling som suppleres med intervju, enn granskning og kontroll. Statlige tilsyn har også en såpass lav frekvens at et bofellesskap ikke kan forvente tilsyn hvert århundre.
Beslutningsstøtte
Det fremgår av det foreliggende høringsnotatet at Helsedirektoratet har fått i oppdrag å utforme et beslutningsstøttesystem. Dette var ny informasjon for oss og NFU er ikke blitt involvert i arbeidet.
Det sterkeste miljøet med hensyn til beslutningsstøtte overfor mennesker med utviklingshemming er Uloba, som har iverksatt egenfinansierte forsøk etter en canadisk modell. Siden Riksrevisjonens rapport om vergemålsreformen, har Justis- og beredskapsdepartementet og spesielt Statens sivilrettsavdeling jobbet i samme retning.
Beslutningsstøtte er ikke avhengig av inndelingen i forvaltningssektorer. Erfaringene fra Justis- og beredskapsdepartementet viser at det er tids- og ressurskrevende å etablere god beslutningsstøtte. Like lite som Justis- og beredskapsdepartementets oppdrag til Statens sivilrettsavdeling løste problemet med manglende beslutningsstøtte på vergemålsfeltet, kan en forvente at tilsvarende oppdrag til Helsedirektoratet vil løse utfordringen.
Det forundrer oss at departementet ikke vil gå videre med «antatt samtykke» som beslutningsgrunnlag. «Antatt samtykke» kan være blant den beste beslutningsstøtten som kan utvikles for personer med såpass store kognitive funksjonsnedsettelser at preferanser og vilje må fortolkes fra folk som kjenner vedkommende svært godt.
Helse- og omsorgsdepartementet bør sammen med andre relevante departement nedsette et bredt sammensatt utvalg bestående av kompetanse fra fag-, bruker- og aktuelle direktorater med sikte på å foreslå en beslutningsstøtteordning som kan anvendes på alle aktuelle forvaltningsområder.
Tvangsdefinisjonen
Departementet skriver i høringsnotatet at det vil legge til grunn Tvangslovutvalgets forslag til definisjon av tvang i det videre arbeidet med tvangslovgivningen. Ved forrige høringsrunde påpekte NFU problemet med å se bort i fra avmaktsforholdet i makt og maktutøvelsen.
I høringsnotatet viser departementet til at Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) i sitt høringssvar skriver at det menneskerettslig sett ikke er noe i veien for å ha en motstandsbasert tvangsdefinisjon. Men departementet nevner ikke at NIM under samme punkt i sitt høringssvar viser til at de har bemerket seg problemstillingene utvalget beskriver knyttet til tillært passivitet hos personer med utviklingshemming. NIM skriver at de på dette punktet mener at det er særlig viktig at man innhenter synspunkter fra sektoren.
I høringsnotatet viser departementet at noen instanser «gir uttrykk for bekymring for hvordan forslaget vil slå ut for personer som ikke kan, eller ikke er vent med, å gi uttrykk for motstand, særlig personer med psykisk utviklingshemning». Disse bekymringene som flere har reist, blir ikke adressert eller besvart av departementet.
Vi mener i denne forbindelse at dagens lovtekst er bedre egnet til å ivareta
rettssikkerheten til mennesker med utviklingshemming og således bør hentes
inspirasjon fra. Det fremgår av helse- og omsorgstjenesteloven § 9-2 at etter reglene i kapittel 9 regnes bruk av tvang og makt som «tiltak som brukeren eller pasienten motsetter seg, eller tiltak som er så inngripende at de uansett motstand må regnes som bruk av tvang eller makt». Videre fremgår det at «bruk av inngripende varslingssystemer med tekniske innretninger skal alltid regnes som bruk av tvang eller makt etter reglene i kapitlet her».
Tvangsbegrensningsnemnder
Tvangsbegrensningsnemndene synes å være en videreføring av
kontrollkommisjonene innen psykisk helsevern, men med en endret rolle og mandat. Imidlertid er tvangsvedtak overfor mennesker med utviklingshemming vesensforskjellig fra tvang i psykisk helsevern. Mens det i psykisk helsevern i stor grad er snakk om tvangsmedisinering, mekaniske tvangsmidler, isolasjon og tvangsinnleggelse, så er tvangstiltakene overfor mennesker med utviklingshemming såpass mangfoldige at ingen har en fullstendig oversikt. Arenaene hvor tvangen utøves er like mangfoldig.
Som tidligere nevnt ble NFU sitert i høringsnotatet på at vi mente at nemndene ville bli et sandpåstrøingsorgan, uten at vi ble sitert på vår begrunnelse for dette synspunktet. I høringsnotatet skriver departementet blant annet følgende om tvangsbegrensningsnemnder:
«Styrken ved behandling i nemnd vil blant annet ligge i nemndens brede sammensetning med både fagkyndige medlemmer og lekrepresentanter. Lekrepresentanter er viktig bl.a. for å sikre et kritisk korrektiv til fagskjønnet. Nemndsbehandling gjør det også lettere med mer kontakt med pasienter og pårørende og åpner for at partene kan fremme sin sak muntlig for kontrollorganet.»
Problematikken NFU adresserte i forrige høringssvar er knyttet til den begrensede kunnskapen som finnes vedrørende tvangsbruk overfor mennesker med utviklingshemming. Sett hen til at det knapt finnes studier knyttet til tvangsbruk etter helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9, er det vanskelig å se hvilken jurist, lege eller lekperson som skal kunne sikre mennesker med utviklingshemming sine rettigheter i en slik tvangsbegrensningsnemnd. Igjen er dette en problemstilling som
ikke behandles eller forsøkes besvart av departementet.
I dag er det rundt 350 – 400 fagstillinger i landets habiliteringstjenester. Dette skal være vår fremste ekspertise på å unngå bruk av tvang og makt overfor mennesker med utviklingshemming. Det synes helt urealistisk at tvangsreduksjonsnemndene skal kunne makte den jobben som habiliteringstjenestene ikke makter i dag. Når verken leger eller jurister har noe som helst kunnskap om miljøtiltak for å unngå atferden som utløser tvangsvedtakene, så er det vanskelig å se at tvangsreduksjonsnemndene vil kunne utøve sin tiltenkte funksjon overfor mennesker med utviklingshemming.
Sidestilling av institusjon og boliger med heldøgns omsorg
NFU får mange henvendelser om at kommunale tjenester og tilbud blir tildelt på grunnlag av hvor man bor og ikke på grunnlag av individuelle behovsvurderinger. Dette medfører at mennesker med utviklingshemming ikke får praktisere sin rett til å bo der de vil. Mange mennesker med utviklingshemming opplever at deres hjem i kommunale boliger med heldøgns omsorg, anses som institusjoner, og blir utsatt for de negative konsekvensene dette har. Med reformen for mennesker med utviklingshemning og nedleggelse av institusjonsomsorgen, ble det etablert et klart skille mellom institusjoner og private hjem. Med Demensplan 2015 kom begrepet boliger med heldøgns omsorg som en mellomform mellom institusjon og eget hjem. Med helse- og omsorgstjenestelovens § 3-2a, ble omsorgsboliger med heldøgns omsorg sidestilt med institusjon. I forslaget til ny tvangslov, går utglidningen videre og åpner for tvangstiltak i bestemte typer av private hjem. Se:
- § 2-1 Plikt til forebygging av tvang
- § 5-1 Alminnelige vilkår for innleggelse og opphold uten motstand
- § 5-7 Utgangsbegrensende tiltak om natten utenfor helseinstitusjon
- § 6-17 Arenamessige begrensninger for bruk av tvang i psykisk helsevern
- § 7-1 Adgang til å fastsette husordensregler
Det er vanskelig å se at nedbyggingen av skille mellom institusjoner og private hjem er i samsvar med de politiske målsetningene i politikken overfor mennesker med utviklingshemning. Forholdet er heller ikke i samsvar med CRPD, artikkel 19, pkt. a.
Bruk av tvang overfor barn med utviklingshemming
Opphavet til dagens kapittel 9 i helse- og omsorgstjenesteloven er å unngå tvang og regulering av tvang overfor voksne med utviklingshemming. Med tiden har antallet barn med tvangstiltak økt. Ved fremtidige revisjoner, bør lovverket også tilpasses barns rettigheter og situasjonen for barn med utviklingshemming.
Jens Petter Gitlesen