Veilederen er på 18 sider og først og fremst beregnet på fylkesmenn, helseforetak og kommunale forvaltere. Det er interessant at Helsedirektoratet, vår fremste smittevernmyndighet, er den av myndighetsorganene som synes å være mest tilbakeholden med hensyn til tvangstiltak.
Fokuset bør være å tilrettelegge og forebygge slik at en unngår bruk av tvang. I utgangspunktet vil en nok kunne peke på de fleste som ved smitte eller mulig smitte, ikke vil forholde seg til karantene eller isolasjonskravene uten tilrettelegging og som også kan forventes å motsette seg karantene eller isolasjon. Det er særdeles viktig at man overfor de aktuelle personene tenker nøye gjennom hvordan en kan tilrettelegge uten bruk av tvang ved eventuell smitte. Faren med tvangshjemler er at det kan være enkelt å bruke dem og tvangshjemlene kan medføre at en ikke i tilstrekkelig grad sikrer gode individuelle løsninger uten bruk av tvang.
Grunnlaget for tvangsbruk
Mange og viktige smittevernstiltak er i form av anbefalinger som bygger på frivillighet. Det gjelder for eksempel hånd- og hostehygiene. Dette er anbefalinger som også bør følges både av dem som yter og mottar omsorgstjenester, men det er frivillige tiltak som ikke gir grunnlag for å iverksette tvangstiltak. Tjenestemottakere som har problemer med å lære seg anbefalingene eller å etterleve dem, bør få hjelp til dette, men slik hjelp er også frivillig og skal ikke gis med tvang. Tilrettelagt og gjentatt informasjon, hjelp med gjennomføring av smittevernrutiner, tilrettelegging av miljøet og dialog med pårørende er viktige forhold for sikre en god gjennomføring av smittevernsanbefalingene.
De mest aktuelle tvangshjemlene under helselovgivningen finner en i helse- og omsorgslovens kapittel 9, pasient- og brukerrettighetslovens kapittel 4a og i smittevernlovens kapittel 5. I tillegg er det krav til karantene og isolasjon i Covid-19-forskriften. Men alle tvangslovene har sine uheldige sider, spesielt med hensyn til Covid-19 pandamien. Helse- og omsorgstjenestelovens kapittel 9 er ikke utarbeidet med tanke på Covid-19 smitte. Det tar lang tid å fatte et vedtak etter kapittel 9. Med hensyn til isolasjon, så vil eventuelle vedtak etter kapittel 9 være stadfestet først lenge etter at smitteperioden er over. Ett unntak er nødrettsbestemmelsene i § 9-5a, men dette er bestemmelser som en ikke skal planlegge å benytte. Pasient- og brukerrettighetslovens kapittel 4a har som målsetning å sikre nødvendig og forsvarlig helsehjelp til personer uten samtykkekompetanse som motsetter seg helsehjelpen. Men verken karantene eller isolasjon er helsehjelp. Smittevernloven er først og fremst skrevet med tanke på tuberkulose og andre smittsomme og svært farlige sykdommer som må gis medisinsk behandling. Smittevernloven er verken tilpasset Covid-19 pandamien eller mennesker med utviklingshemming.
Alle tvangsbestemmelsene bygger på at en skal forsøke å legge godt tilrette for den enkelte, slik at en unngår bruk av tvang. Kun i helt spesielle tilfeller når personen er smittet eller antatt smittet, er de anledning å benytte tvang.
Det er ikke anledning til å innføre besøksforbud eller utgangsforbud for beboere som bor i sine egne leiligheter. Om det er leiligheter i bofellesskap eller i den ordinære boligmassen, har ikke noe å si i den sammenhengen. Men smittevernshensynene tilsier at en frivillig bør begrense besøket og sikre avstanden mellom besøkende. I bofellesskap kan kommunen innføre restriksjoner på bruk av arealer som beboerne ikke betaler husleie for og som kommunen disponerer.
Karantene og isolasjon
Hovedregelen etter Covid-19 forskriftens § 8 er at personer som har hatt nærkontakt med en person senere enn 48 timer før vedkommende fikk symptomer på smitte og som siden er bekreftet smittet, skal oppholde seg i karantene i ti døgn etter kontakten. Av § 11 følger at en person med påvist covid-19 skal oppholde seg i isolering "i eget hjem eller på annet egnet oppholdssted". Personen skal være isolert fra andre personer, og så langt som mulig ikke ha nærkontakt med personer i samme husstand.
Forskriften er beregnet på personer som forstår karantenebestemmelsene, og hva de innebærer og kan ikke automatisk overføres til personer som ikke forstår dette. Forskriften åpner heller ikke for bruk at tvang ved karantene og isolasjon.
«Dette gjelder særlig i tilfeller der en karantene/isolering i tråd med de nasjonale føringene vil være en stor påkjenning for personen, med sannsynlig utagering som resultat. Det må derfor legges opp til en smidig og individuelt tilpasset gjennomføring, der tiltakene står i et rimelig forhold til den konkrete smitterisikoen, og det tas hensyn til pasientens/brukerens særlige utfordringer og behov.»
Veilederen gir følgende eksempler på tiltak for å tilrettelegge for isolasjon:
at personen tas med på turer utenfor boligen
at personen får mulighet til å se nære pårørende eller andre som er viktige for personen
at personen gis anledning til å gjøre en aktivitet som betyr mye for vedkommende
at det sørges for opprettholdelse av rutiner som er viktige for personen
Tvang er mulig
Selv om veilederen sterkt vektlegger plikten for å tilrettelegge uten bruk av tvang, så finnes lovhjemler for tvangsbruk som kan benyttes. Pasient- og brukerrettighetslovens kapittel 4a kan være aktuell hvis smittede personer trenger helsehjelp. Helse- og omsorgstjenestelovens kapittel 9-5, pkt. a kan være aktuell hvis det plutselig oppstår en farlig situasjon.
Skal en anvende smittevernloven, så er et grunnleggende krav at tiltakene skal være basert på en klar medisinskfaglig begrunnelse, være nødvendig av hensyn til smittevernet og fremstå tjenlig etter en helhetsvurdering. Tvangstiltak kan ikke brukes når vil være et uforholdsmessig inngrep. Tvang kan bare benyttes når en til tross for forsøk på å etablere frivillige tiltak, ikke makter å forhindre at sykdommen overføres til andre.
Les veilederen på Helsedirektoratets nettsider
Helsedirektoratets veileder er på 18 sider. Den kan verken gis en fullstendig eller presis presentasjon på to sider. Men vi skal være glade for veilederne. For pårørende og tjenesteytere som er opptatt av smittevernsproblematikken, bør veilederen være obligatorisk lesning. For NFUs lokal- og fylkeslag, kan det være nyttig å forvisse seg om at kommunene følger opp veilederens anbefalinger.
De interesserte finner veilederen på Helsedirektoratets nettsider.