Randaberg kommune vil tvangsflytte Anita (43) til sykehjemmet

Anita (43) bor i et lite bofellesskap i Dalveien i Randaberg. Hun trives i bofellesskapet. Hun er godt kjent i området. Foreldrene bor litt lenger nede i den samme veien.

Bofellesskapet i Dalveien (det hvite huset) inngår i den ordinære bebyggelsen.

Kommunen vil flytte Anita og de tre andre beboerne i bofellesskapet til Vistestølen sykehjem hvor det planlegges å etableres en avdeling for mennesker med utviklingshemning.

Vistestølen sykehjem hvor Randaberg kommune vil samle flere med utviklingshemning

Kommunen har gitt flere begrunnelser for å legge ned bofellesskapet hvor Anita nå bor. Argumentene har spendt fra det å samle kompetanse til behovet for flere parkeringsplasser. Men det spørs om en ikke finner det virkelige argumentet i rapporten fra Rune Devold AS som påstår at kommunen kan spare 8,2 millioner per år ved å samle flere tjenestemottakere.

Ingen fra Rune Devold AS har pratet med Anita eller hennes nære. Hadde de slått av en prat, så hadde de visst at Anita reagerer svært negativt på å ha mange rundt seg. Hun reagerer både på de som lager lyder og de som utagerer. Anita er avhengig av kjente omgivelser, trygge-, veletablerte relasjoner og forutsigbarhet.

Rapporten fra Rune Devold AS og de kommunale sakspapirene viser kommunens innsparingspotensiale med å samle flere og gi kollektive tjenester. Konsekvensene av utrygghet, mistrivsel og behovet for antidepressiva, kan en ikke lese noe om.

Rettsikkerheten er høy i Norge, spesielt for dem som trenger den minst. Lokaldemokratiet fungerer bra, for de store gruppene. For de få som ikke kan tale sin sak og som er mest avhengig av velferdssamfunnet, så er det guden mammon som råder.

Jens Petter Gitlesen