Nedleggelsen av institusjonsomsorgen og oppbyggingen av de kommunale tjenestene for mennesker med utviklingshemming, var Sosialdepartementets ansvar. Normalisering var nøkkelordet. Ot.prp. nr. 49 (1987-1988) fastslår f.eks på side 25.
«... en person med psykisk utviklingshemming som trenger bistand til å skaffe seg bolig, er en selvstendig person som bør få bistand på linje med andre vanskeligstilte boligsøkere i kommunen. Den enkelte må får status og rettigheter som eier/leier av sin bolig, ikke som innlosjert klient»
videre:
«Bo-kollektiv i vanlig betydning er en livsform som stiller store krav til beboerne. Det er ingen grunn til å tro at mennesker med psykisk utviklingshemming har spesielle forutsetninger for en slik livsform»
De politiske målsetningene ble presisert gjennom Husbankens rundskriv HB-1212 og HB-1255. Boligprosjekter med flere enn fem beboere og institusjonspregede boligprosjekter, ble ikke gitt tilskudd. En kunne i visse tilfeller få dispensasjon fra kravene. Dispensasjonssøknadene ble behandlet på statssekretærnivå.
Demensomsorg for barn
Men Husbankens virkemidler i reformperioden ble avsluttet omtrent med St meld nr 50 (1996–97) Trygghet – respekt – kvalitet. «Handlingsplan for eldreomsorgen». Omsorgsboligene ble innført i 1994 som et tiltak innen eldreomsorgen. Med bortfallet av reformvirkemidlene og styrkingen av eldreomsorgen, forsvant alt som handlet om inkludering og normalisering. I stedet ble det snakk om pleie.
Nedleggelsen av Sosialdepartementet førte også til at de delene av embetsverket som jobbet med politikken overfor utviklingshemmede ble splittet og svekket før de forsvant helt. Helse- og omsorgsdepartementet fikk ansvaret for omsorgstjenestene og hadde naturlig nok fokus på helse.
Det var ille, men ble verre med St.meld. nr. 25 (2005-2006) Mestring, muligheter og mening. Her ble omsorgstjenestene redusert til eldreomsorg, demensomsorg og helsehjelp:
«Undersøkelser viser at det er svakheter i helsetjenestetilbudet og den medisinske oppfølgingen av brukere av omsorgstjenester. Dette gjelder både pasienter i sykehjem og brukere av de hjemmebaserte tjenestene, herunder beboere i omsorgsboliger.»
St.meld. nr. 25 (2005-2006) ble fulgt opp av Demensplan 2015 som ble videreført i Demensplan 2020. Jeg tviler på om noen av politikerne som var med på dette var klar over at de innførte en demenspolitikk som også omfattet barn. Demensplanen dekker nemlig mennesker med demens og kognitiv svikt.
Boligpolitikken ble motsatt av intensjonene i reformen. Omsorgsboligene ble institusjonspregede og stadig større. Mange ble både større og mer institusjonspregede enn de "vernede boligene" som ble etablert fra midten av 1970-årene under HVPU. Tjenestene ble knyttet til boligen og helseperspektivet dominerte over det sosialfaglige.
Fra sosialfaglig- til helsefaglig perspektiv
Helsevesenet for psykisk utviklingshemmede (HVPU) ble nedlagt fordi det var både skadelig og uetisk. Utviklingshemming er ikke en helseplage som kan behandles. Tjenestene til mennesker med utviklingshemming skal gjøre dem i stand til å delta i dagliglivets gjøremål, dvs. besøke venner, gå på kino, utøve hobbyer, ha meningsfull dagaktivitet og få den nødvendige hjelpen til praktiske gjøremål i hjemmet.
Den sosialfaglige biten druknet i fokuset på eldreomsorg, demens og helsetjenester. Innføringen av helse- og omsorgstjenesteloven bidro til et enda sterkere helsefokus.
Helsefokuset er vesens forskjellig fra det sosialfaglige fokuset. Riktig diagnostisering og behandling av helseplager, avgjøres av ekspertene. Når det gjelder hvordan en velger å leve livet, aktiviteter en ønsker og ikke ønsker å delta på, hva en ønsker bistand til og hva en ikke ønsker bistand til, så er det tjenemottaker som er eksperten. Faglig forsvarlighet er et nyttig begrep når det gjelder behandling, sårstell og medisinering. Når det gjelder det å leve aktive liv og meningsfulle liv, får selv Statens helsetilsyn problemer med å definere den faglige forsvarligheten.
Lovverket innbyr til institusjonstenking
Boligpolitikken overfor vanskeligstilte i boligmarkedet sorterer under Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Bofellesskapene finansieres med Investeringstilskuddet til omsorgsboliger og sykehjem som ligger under Helse- og omsorgsdepartementet.
I 2016 kom § 3-2a inn i helse- og omsorgstjenesteloven:
§ 3-2 a.Kommunens ansvar for tilbud om opphold i sykehjem eller tilsvarende bolig særskilt tilrettelagt for heldøgns tjenester
Kommunen skal tilby opphold i sykehjem eller tilsvarende bolig særskilt tilrettelagt for heldøgns tjenester dersom dette etter en helse- og omsorgsfaglig vurdering er det eneste tilbudet som kan sikre pasienten eller brukeren nødvendige og forsvarlige helse- og omsorgstjenester.
Kommunen skal gi forskrift med kriterier for tildeling av langtidsopphold i sykehjem eller tilsvarende bolig særskilt tilrettelagt for heldøgns tjenester. Forskriften skal også omfatte pasienter og brukere som vil være best tjent med langtidsopphold, men hvor kommunen vurderer at vedkommende med forsvarlig hjelp kan bo hjemme i påvente av langtidsopphold. Forskriften skal videre regulere hvordan kommunen skal følge opp pasienter eller brukere som venter på langtidsopphold.
[Kongen gir forskrift med kriterier for tildeling av langtidsopphold i sykehjem eller tilsvarende bolig særskilt tilrettelagt for heldøgns tjenester. Forskriften skal også omfatte pasienter og brukere som vil være best tjent med langtidsopphold, men hvor kommunen vurderer at vedkommende med forsvarlig hjelp kan bo hjemme i påvente av langtidsopphold.]
Kommunen skal treffe vedtak om kriteriene etter andre ledd er oppfylt. Kommunen skal føre ventelister over pasienter og brukere som venter på langtidsopphold etter andre ledd.
Departementet har innlemmet mennesker med utviklingshemming i eldrepolitikken, latt omsorgstjenesten bli en helsetjeneste, godtatt reinstitusjonalisering og bidrett til å tildekke skillet mellom private hjem og institusjonsomsorg. Når denne praksisen har vedvart i 23 år, så er det på sett og vis naturlig at kommunene betrakter utviklingshemmedes private hjem som institusjoner og innfører besøksforbud hjemlet i smittevernlovens § 4-1.
Jens Petter Gitlesen