Vergemålsloven og sikring av samtykke
Vergemålsmyndighetene sendte nylig ut brev til 18.000 personer for å høre om de samtykket til vergemålet. 319 svarte at de hadde vergemål mot sin vilje. Men hva med dem som ikke kunne lese og de som ikke makter å respondere på slike brev? Det er en stor fare for at de 319 kun er toppen av et isfjell. Blant dem som ikke svarte, vil en finne dem som i størst grad er avhengig av gode rettsikkerhetsordninger.
Fra fylkesmannen i Oslo og Akershus har jeg hørt at de har begynt å ringe vergetrengende for å høre om de samtykker til vergemål. Metoden vil nok fungere i mange tilfeller, men den forutsetter at en har telefon, kan benytte telefonen, forstår hva fylkesmannen spør om og evner å respondere. Svært mange mangler disse forutsetningene. Skal en sikre samtykke til vergemål og å sikre at vergen handler i samsvar med personens interesser, trengs et mangfold av tilnærminger, et mangfold som ofte kalles beslutningsstøtte.
Beslutningsstøtte
Beslutningsstøtte er samlingen av tilnærminger og metoder for å hjelpe en person til å treffe beslutninger i samsvar med sine interesser. Noen trenger ikke støtte, mens andre makter en ikke å hjelpe med noen metoder. Mellom disse ekstrempunktene, finnes et kontinium med behov for støtte, et behov som varierer både i omfang og type av støtte. En kan etablere et hierarki av typer av tiltak, fra dem som forstår spørsmålet, innser konsekvensene, klart og tydelig sier hva de mener og står fast ved sin mening, til dem som en må fortolke.
Problemet til vergemålsmyndighetene, er at de knapt har påbegynt arbeidet med å utarbeide former for beslutningsstøtte.
Alle kan fratas selvbestemmelse
Alle vil nok innse at det både finnes personer hvor det ikke lar seg gjøre å avdekke deres vilje. Det finnes personer hvor en til tross for gode forsøk, er nødt til å gripe inn og overstyre dem i visse situasjoner. FN-komiteen som overvåker statenes etterlevelse av konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, sier f.eks. i General Comments nr. 1, pkt. 21 at
"Where, after significant efforts have been made, it is not practicable to determine the will and preferences of an individual, the “best interpretation of will and preferences” must replace the “best interests” determinations. This respects the rights, will and preferences of the individual, in accordance with article 12, paragraph 4. The “best interests” principle is not a safeguard which complies with article 12 in relation to adults. The “will and preferences” paradigm must replace the “best interests” paradigm to ensure that persons with disabilities enjoy the right to legal capacity on an equal basis with others."
Verken konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne eller andre konvensjoner, sier at en ikke kan frata mennesker deres selvbestemmelse. Vår selvbestemmelse er regulert gjennom et hav av ulike lover. Det sentrale er at funksjonsnedsettelsen i seg selv ikke er en begrunnelse for å frata mennesker deres selvbestemmelse. Når en fratas selvbestemmelse, så skal det være rettsikkerhetsgarantier, noe som det knapt har vært på vergemålsfeltet.
Hvordan en lege bedre skal kunne avgjøre en persons samtykkekompetanse enn en snekker, er et ubesvart spørsmål. Hvordan fylkesmannens vergemålsavdeling skal kunne avgjøre spørsmålet, er like uavklart.
Alternativ tenkning
Det er på høy tid at myndighetene starter arbeidet med å utvikle beslutningsstøtte. Uansett hvor godt utviklet et slikt system blir, er det vanskelig å se at enhver utfordring finner sin uproblematiske løsning. Vilje og preferanser er abstrakte begreper, beslutningene er mange og konsekvensene av beslutningene kan være enda flere.
Alternativet til utviklingen av beslutningsstøtte er imidlertid verre og kan, slik som i dagens system, medfører frihetsberøvelse som er mer inngripende og av større varighet enn frihetsberøvelsen som er hjemlet i straffeloven. På vergemålsfeltet bør målsetningen være å starte en vedvarende prosess, hvor en utvikler metoder for å ivareta selvbestemmelsen til stadig flere grupper. Mange komponenter er velkjente, biter av slike systemer kan hentes fra andre land. Uloba driver et prosjekt med mikrostyrer. Er det vilje til stede, så kan en umiddelbart starte arbeidet med å sikre selvbestemmelse for stadig flere. Det vil være mer nyttig enn å skrive brev til dem som ikke kan lese eller å ringe til dem som ikke kan snakke.
Jens Petter Gitlesen