Sarpsborg gjeninnfører institusjonsomsorgen

Den 20. mai skal bystyret behandle Kommunedelplan for struktur og kapasitet i heldøgnsomsorgen 2021 – 2033. «Målsettingen er å sikre et tilstrekkelig og egnet heldøgnstilbud til eldre og personer med demens, yngre personer med behov for heldøgnsomsorg, personer med rus og/eller psykiske lidelser og personer med psykisk utviklingshemning. En overordnet strategi om fortetning og optimalisering skal være førende for kommunens utvikling av heldøgnsomsorgen ved at nye plasser, i den grad det er mulig, skal utvikles der kommunen allerede har omsorgsbygg.»

Det er positivt at kommunen vil prioritere boliger til mennesker som er avhengig av tjenester, men det er underlig at «fortetning og optimalisering» skal være målsetningen i boligpolitikken overfor mennesker med utviklingshemning.

Institusjonsomsorgen ble avviklet på begynnelsen av 1990-tallet. De bærende prinsippene var å skille bolig fra tjenester samt å sikre at også mennesker med utviklingshemning fikk ordinære hjem i den ordinære bebyggelsen. De samme føringene finner en igjen i Husbankens regelverk for investeringstilskudd til omsorgsboliger: «Prinsippene om normalisering og integrering skal bli tatt hensyn til ved lokalisering og planlegging. Boenhetene skal ikke ha institusjonsliknende preg, og disse bør bli plassert i ordinære og gode bomiljøer. Det er en forutsetning at ulike brukergrupper ikke blir samlokalisert på en uheldig måte». Utkastet til kommunedelplan synes å være i strid med Husbankens regelverk. Forholdet er ikke påpekt og retningslinjene er heller ikke referert.

Institusjonsomsorgen er et administrativt system som blir styrende for alle livsområdene til beboerne. Institusjonen er det motsatte av selvbestemmelse. Dette var hovedgrunnen til avinstitusjonaliseringen i Norge og i alle andre vestlige land. Men vi ble ikke kvitt spøkelset med nedleggelsen av institusjonsomsorgen. Institusjonene lever i beste velgående. I dag bygges større, mer konsentrert og mer institusjonspreget enn en gjorde under institusjonsomsorgens siste del. I artikkelsamlingen «Livet i velferdsstatens bofellesskap» har kapittel 5 tittelen: «Da må jeg spørre boligen først!». Tittelen sier mye om selvbestemmelsen til beboerne i bofellesskapene.

I 2013 ratifiserte Norge FNs funksjonshemmedekonvensjon. Artikkel 19 sier blant annet «at mennesker med nedsatt funksjonsevne har anledning til å velge bosted, og hvor og med hvem de skal bo, på lik linje med andre, og ikke må bo i en bestemt boform». Innholdet i artikkel 19 er en selvfølge for de fleste av oss. Da bør en i solidaritetens navn også tilstrebe en boligpolitikk overfor mennesker med utviklingshemning som følger de samme normene som for den øvrige befolkningen.

Forslaget til Kommunedelplan, mangler det viktigste fokuset, nemlig hensynet til dem som i fremtiden trenger bolig og som er avhengig av tjenester. Saken skal behandles i formannskapet den 6. mai. Formannskapet bør sende saken tilbake til rådmannen og be om at hensynet til beboerne må skrives inn. Kommunedelplanen må være i samsvar med lovverket, nasjonale politiske føringer og internasjonale forpliktelser. Sarpsborgs politikere bør tenke seg om: Finnes det noen anstendig grunn for å vedta en plan som systematisk diskriminerer de gruppene som ikke er representert i kommunens demokratiske organ?

(Innlegget er en redigert versjon av debattinnlegget i Sarpsborg Arbeiderblad den 5.5.2021)

Tom Tvedt