Selvbestemmelse
Foredrag av Camilla Hopen på NAKUs seminar om selvbestemmelse på Litteraturhuset i Oslo den 3.12.2018
Kjære alle sammen. Det er viktig å kunne bestemme selv hvor man vil bo, hvor man vil jobbe, hva man vil ha til middag og hvilke fritidsaktiviteter som en ønsker å delta på.
Det å bestemme selv er vanlig for voksne. Selvbestemmelse er frihet. Mange personer med utviklingshemming får ikke bestemme selv. Det er en alvorlig forskjellsbehandling. Alle voksne har rett til å bestemme selv. Alle kan bestemme selv. Selv om en ikke har talespråk, så kan alle si i fra på sin måte.
Mange foreldre overbeskytter deres unge og voksne med utviklingshemming. Hvis man ble vant med å bestemme selv fra en er barn, slik som med andre barn, så blir det mye lettere som voksne.
Mange liker at valget tas for dem. Det kan være vanskelig å velge og lettvint å slippe. Mange er vant med at andre bestemmer over dem. Men det blir et trist liv uten selvbestemmelse, en føler seg ikke likeverdig med andre.
En må trene på å bestemme selv og en må få lov til også å gjøre litt dumme valg.
Mennesker med utviklingshemming har like stort behov for å bestemme hvor en vil dra på ferie, hva en skal bruke fritiden til, hvor man skal bo, jobbe og hvem en skal være kjæreste med.
Selvbestemme er viktig for å få en bedre livskvalitet. Man vokser på selvbestemmelse.
Da jeg var 20 år, flyttet jeg i bofellesskap. Etter et par år, ville jeg ha meg min egen vanlige leilighet og flyttet. Jeg bor fortsatt i en vanlig leilighet som jeg eier selv. I bofellesskapene er det mange som ikke får bestemme selv.
Det bofellesskapet jeg bodde i, hadde fellesmiddag fire dager i uken, uten at beboerne var med å lage maten. Tror det bare har blitt slik, det var enklest slik. Jeg tror ikke de som jobbet i bofellesskapet hadde tenkt over det med selvbestemmelse.
Noen bestemmer når beboerne må være inne om kvelden og når de må legge seg.
Ett sted var det ei som ikke fikk jobbe like mye som hun ønsket fordi ingen kunne kjøre henne.
Ei annen kunne ikke delta på svømming fordi det ikke var ansatte med samme kjønn.
Fritidsaktiviteter blir ofte et problem å delta på. De kolliderer nesten alltid med vaktskifte. Når det er aktiviteter på kveldene, så er det alltid utviklingshemmede i bofellesskap som drar hjem først.
Mange får ikke bestemme hvor de skal i ferien.
Jobber en med personer som har utviklingshemming, så må en snakke slik at man forstår dem.
Jeg kjenner ei som fikk en baby og som ble fratatt babyen av barnevernet. Hun forstår fortsatt ikke hvorfor de ble fratatt babyen.
Mange trenger hjelp til å bestemme selv. Det gjelder også mange uten utviklingshemming. Noen trenger mer råd og veiledning enn andre. Men det må være hjelp og ikke at en bestemmer over andre.
Hvis man må ha hjelp med økonomi og f.eks. har lyst på en ny Ipad. Da kan en spørre om en har penger nok til å kjøpe en Ipad. Hvis en ikke har råd, så kan en få hjelp slik at en kan spare litt hver måned og kjøpe ipaden når en har spart nok. De som hjelper, kan regne ut hvor mye og hvor lenge en må spare. De kan fortelle hvor mye en har spart.
Det samme gjelder når man skal kjøpe ting til leiligheten. Jeg får hjelp når jeg kjøper møbler.
Mamma hjelper meg med nettbanken, men jeg har full oversikt og kan bruke det jeg vil av egne penger.
Jeg hører med mamma om jeg har penger nok til spesielle ting som jeg ønsker meg. Jeg gjør også ting som mamma ikke vet at jeg gjør og har skaffet med bankid på mobil.
Alle voksne har lov til å bestemme selv. Selvbestemmelse er viktig for selvfølelsen og livskvaliteten. Både foreldre og ansatte har lett for å bestemme over mennesker med utviklingshemming. De mener nok ikke noe vondt med det, men kanskje de glemmer at det ikke er hjelp når en blir fratatt selvbestemmelsen.