Varsling om uholdbare situasjoner i bofellesskapene tiltar. Verken nasjonale eller kommunale myndigheter synes å ha hatt smittevernplaner, i det minste ikke gjennomtenkte planer. Helsedirektoratet har varslet at det skal komme veiledere.
Variasjonen er stor i alle retninger
Det er helt sikkert verken likt eller like ille alle steder. Henvendelsene som NFU mottar, er fra bekymrede. Vi får få henvendelser fra de ubekymrede.
Utviklingshemmede er heller ikke en ensartet gruppe. Behovet for tilrettelegging, reaksjonene på ekstraordinære tiltak, evenen til å tilpasse seg og evnen til å ta opp bekymringer varierer blant personer med utviklingshemming enn i den øvrige befolkningen. Dette må fornuftige smitteverntiltak ta høyde for.
Når leiligheten blir verre enn et fengsel
I en kommune er beboerne i bofellesskapene isolert i sine leiligheter hvor de er alene hele døgnet, med unntak av en lufting og noen få besøk av tjenesteytere. Kontakten med andre beboere er forhindret. Beboerne er ikke gitt forståelig informasjon. Pårørende får ikke komme på besøk. Det blir mange desperate og fortvilte telefoner til foreldre som heller ikke kan gi verken trøst eller informasjon. Det må være langt verre for dem som ikke evner å ringe.
Noen av våre medlemmer er ekstremt vare for endringer. Marginale endringer i rutiner kan medføre utagering. Men de med slike reaksjoner gir i det minste uttrykk fustrasjon. Verre er det med dem som reagerer like sterkt, men hvor reaksjonene komme i form av tilbaketrekning, depresjon og apati.
Beboerne i bofellesskapene sikres forsvarlige tjenester, uavhengig av smittesituasjonen.
I den kommunen hvor beboerne var stengt inne i sin leilighet, så ville det ikke vært problematisk å latt foreldrene komme på besøk eller la beboerne gå ut og treffe foreldrene. Noe slikt er heller ikke i strid med statlige smitteverntiltak.
Tenk litt på likebehandling
Henvendelsene som er kommet til nå, gjelder friske mennesker uten påvist smitte. Jeg er i samme situasjonen. Jeg har hjemmekontor og holder meg for det meste i husholdet sammen med tre andre familiemedlemmer. I morgen kommer en elektriker til oss. Han kan ikke ha hjemmekontor.
Smittevernpolitikken overfor mange av landets utviklingshemmede er uværdig. Det er ingen grunn til at de som har størst behov for individuell tilpasning skal underlegges langt strengere tiltak enn de som gjelder mennesker utenfor bofellesskapene.
Smittesituasjonen er i ferd med å utvikle seg til en krise for mange beboere i bofellesskap. Den mentale helsen er hovedproblemet, ikke coronaviruset.
Hvor lenge er det forsvarlig å isolere folk?
Mange med utviklingshemming er i dag i praksis satt under isolasjon. Det er friske mennesker. Coronaviruset vil fortsette å spre seg. Kanskje kommer smittetoppen i juni. Kanskje blir smittestiuasjonen værende i ett år, kanskje i to år. Har en tenkt å holde mennesker med utviklingshemming isolert til smittefaren er over? Hvordan vil utviklingshemmede reagere den dagen det virkelig bli behov for smitteverntiltak på grunn av sykdom? Hvor lenge er det forsvarlig å holde folk isolert? Hvordan er isolasjonsskadene balansert mot konsekvensene med hensyn til smitte og virussykdom?
Politikerne må gripe inn
Mange tjenesteytere strekker seg langt for å sikre best mulig tjenester. Det er sjelden at hovedproblemet er på gulvet. Politikerne må komme på banen. Smitteverntiltakene skal være en hjelp og må ikke medføre mer skade enn gavn.
Jens Petter Gitlesen