"Karl" fra Kongsvinger er fratatt samtykkekompetansen, plassert i et bofellesskap i en annen kommune og underlagt strenge tvangsvilkår. Han er blitt verre til tross for langvarig «behandling», har en profesjonell verge i tillegg til at foreldrene er fratatt rollen som nærmeste pårørende. Det bør absolutt stilles spørsmål ved både behandling og rettsikkerhet. Det er skuffende at heller ikke Tvangslovutvalget kom med relevante bidrag overfor mennesker med størst behov for rettsikkerhet.
Dagsavisen har i den senere tid presentert deler av historien til "Karl". Han har vært innlagt både på Sannerud psykiatriske sykehus og på Dikemark. Det gikk stort sett greit. "Karl" bodde hjemme i leiligheten som foreldrene hadde bygget til ham. I 2004 brakk moren ryggen, og foreldrene kunne derfor ikke gi sønnen den hjelpen han trengte. «Karl» flyttet derfor til en omsorgsbolig der han i følge foreldrene bare ble dårligere. Det førte til at de både kom på kant med kommunen og de ansatte i omsorgsboligen.
"Karl" har i flere år hatt en profesjonell verge som ifølge foreldrene, taler fylkesmannens og ikke "Karls" sak. Deres kamp er fra myndighetenes side blitt brukt som et argument for at de er dårlige foreldre. Nå er de også fratatt rollen som "Karls" nærmeste pårørende som i stedet er overtatt av den profesjonelle vergen.
I NFUs medlemsblad "Samfunn for alle" (SFA) har «Karls» sak i mange år vært jevnlig omtalt i en rekke reportasjer. I SFA2/2011, står det: …"Siden er tilstanden hans blitt gradvis forverret. Han har i dag diagnosene ”moderat utviklingshemning, paranoid psykose og posttraumatisk stresslidelse”. I den senere tid har han dessuten fått diagnosene ”tilknytningsforstyrrelse og emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse. I tillegg til en isolert og ensom hverdag med mye kontroll og styring – hittil uten tilbud om opplæring, terapi og et minimalt aktivitetstilbud – er ”Karl” sterkt preget av de mange medisinene han daglig tar for sine ulike diagnoser. To av dem er mot psykose. Ellers får han medikamenter mot angst, uro, depresjon, dårlig søvn og diabetes – i tillegg til at han behandles for bivirkninger.
I SFA5/15 står det for eksempel følgende om tvangsvedtaket: "Vedtaket innebærer kontinuerlig tilsyn døgnet rundt 365 dager i året i samme rom med fotfølging både i og utenfor bofellesskapet, skadeavvergende tiltak med (omstridt, red.anm.) bruk av mageleie, mat- og vannrestriksjoner og begrensninger med og overvåkning av telefonsamtaler.
Spørsmål
Det bør stilles et stort spørsmål ved om «behandlingen» har positiv effekt - all den tid "Karl" bare blir dårligere. Hvor lenge er det forsvarlig å opprettholde «behandlinger» som ikke resulterer i at han blir bedre?
Hvorfor må det brukes så mye tvang i bofellesskapet når hans etter hvert aldrende foreldre kan ha "Karl" på besøk alene uten tjenesteytere - uten noen gang å bruke tvang?
Kan det tenkes at foreldrene og «Karls» nærpersoner ser «helheten i hans sykdomsbilde og de behov han har når det gjelder dette» ¨bedre enn hjelpeapparatet og vergemålsmyndigheten i Hedmark?
Det finnes ingen god dokumentasjon på at tvangstiltakene overfor "Karl" har effekt. I den grad det er dokumentasjon, består den av noen generelle prinsipper, ispedd et hav med synsing - slikt som kalles for «faglig skjønn».
Mer om "Karl" kan en lese i fire nylige omtaler i Dagsavisen:
En venn av familien har startet en underskriftskampanje for å protestere mot behandlingen både av "Karl" og familien.
Jens Petter Gitlesen