Vergemål, umyndiggjøring og selvbestemmelse

Den 22. april presenterte VG historien om Vergen kastet alt Arild eide, en slags oppfølger av Tolga-saken. Det er prisverdig av VG å sette fokus på vergemålsfeltet hvor folk blir umyndiggjort og overkjørt administrativt eller kort og godt etter vergens forgodtbefinnende. 

Regjeringen har tatt grep. Justis- og beredsskapsdepartementet har kommet med forslag til endringer i vergemålsloven dels for å sikre den vergetrengendes selvbestemmelse, dels for å styrke den vergetrengendes rettsikkerhet. Det er positivt at myndighetene vil forbedre situasjonen, men utfordringene er store og mye kan heller ikke ordnes med papir alene. Tradisjonene er sterke og vergemålsmyndighetene tenker i de samme banene som de har tenkt siden vi fikk vergemålsloven i 1927.

Holdningene hos vergemålsmyndighete, finner vi blant annet i fylkesmennenes høringsuttalelser til forslaget om endringer i vergemålsloven.

Fylkesmannen i Innlandet mener f.eks. at alle ikke har vilje, men "... det å ha reell vilje forutsetter at man forstår". Først når lederen for vergemålsavdelingen så raportasjen fra Tolga, forsto han at Magnus ikke skulle vært under vergemål. I følge fylkesmannens egne prinsipper, burde lederen for vergemålsavdelingen også underlegges vergemål. Uansett så er det alvorlig og utidig å underkjenne folks vilje på generelt nivå. En baby er ikke mange timene gammel før den skille mellom det den vil og det den ikke vil. Det kan nok variere hvor omfattende og detaljerte folks preferanser er. Stabiliteten og begrunnelsene for verdsettingen, varierer også. Men det å generelt postulere at noen forstår for lite til å kunne ha en reell vilje, er både arrogant, udokumentert og ekstremt diskriminerende.

Riksrevisjonen betrakter lite individuelt tilpassede og generelle mandat som en trussel mot rettsikkerheten. Når vergemålet er generelt, gir det vergen rom for det meste. Fylkesmannen i Innlandet betrakter lite individrettede vergemål som en fordel. Det åpner for at vergen kan gripe inn etter eget skjønn og det vil redusere antallet henvendelser fra vergen til fylkesmannen. Fra side 18 i høringsuttalelsen, kan en lese:

"I tillegg er ressurssituasjonen hos fylkesmannen knapp sett i forhold til antallet saker vi til enhver tid mottar. Dette innebærer at fylkesmannen i vedtakene som regel utformer vergemålet så vidt omfattende at vergehaver kan få hjelp til det vedkommende trenger hjelp til uten stadig å måtte henvende seg til fylkesmannen for å utvide mandatet. I vergens mandat blir minst middels prinsipp alltid presisert overfor vergen og at vergen aldri skal gi mer hjelp enn nødvendig. "

Gjennomgående bygger høringsuttalelsen på betraktningen av dem som ikke har reell vilje og derfor ikke kan bestemme selv. Vergens oppgave blir da å beskytte den vergetrengende. Høringsuttalelsen er på 21 sider, ikke noe sies om det som bør være vergens viktigste oppgave, nemlig å hjelpe den vergetrengende til selv å bestemme.

Utfordringene på vergemålsfeltet strekker seg langt ut over lovverket. Så lenge vergemålsmyndigheten lever i gammel tradisjon og først og fremst betrakter vergemålsordningen som et middel for å beskytte folk mot seg selv, så kommer en neppe videre. Skal vergemålsordningen bli til beslutningsstøtte, så må vergemålsmyndighetene erkjenne at alle har vilje og vergens viktigste oppgave er å hjelpe den vergetrengende til å ta avgjørelser. Verge skal ikke bestemme over den vergetrengende også¨fylkesmannens vergemålsavdeling må forstå vergemålsordningen og verdien av selvbestemmelse.

Jens Petter Gitlesen