Vi trenger ingen likeverdsreform
Av Tom Tvedt
I det opprivende retningsvalget til KrF fristet Erna Solberg med mulig endring av abortlovens paragraf 2c, som åpner for senabort i tilfeller med Downs syndrom og andre avvik. Kjell Ingolf Ropstad og Olaug Bollestad slukte agnet, men fikk ikke endret abortloven. Da hovedårsaken til KrFs regjeringsdeltakelse forsvant, måtte Ropstad og Bollestad komme opp med noe annet. Omtrent slik ble likeverdsreformen unnfanget.
«Regjeringen vil gjennomføre en likeverdsreform for å gjøre det enklere for familier som har barn med spesielle behov. Vi vil sikre like muligheter til personlig utvikling, deltakelse og livsutfoldelse for alle. Utgangspunktet for reformen er at mennesker er forskjellige, men at alle har like stor verdi», kan en lese i Granavolden-plattformen. Utsagnet er like uspesifisert som det er ukontroversielt. Samtlige partier fra Rødt til Frp vil kunne underskrive på målsettingen. Hadde Ropstad og Bollestad gått 20 år tilbake, og børstet støvet av NOU 2001: 22 Fra bruker til borger, ville de funnet langt bedre løsninger enn noe som har kommet ut fra likeverdsreformen til nå.
Glemte å sikre finansiering
I reformen ble det aldri presisert hva som skulle reformeres. Bollestad og Ropstad glemte å sikre finansiering, og de ga fra seg ansvar og myndighet på feltet.
Som barne- og likestillingsminister hadde Ropstad ansvaret for likestillings- og diskrimineringsloven, FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) og koordineringsansvaret for politikken overfor mennesker med nedsatt funksjonsevne. Ansvarsområdet til barne- og likestillingsministeren passet som hånd i hanske for en som ville gjennomføre likeverdsreformen. Men likestillings- og diskrimineringsloven gjelder også seksuell legning, og Ropstad står ikke fremst i kampen for likestilling av homofile, lesbiske eller transpersoner. Likestillingsavdelingen ble flyttet til Kulturdepartementet i bytte mot Tros- og livssynsavdelingen. Olaug Bollestad ble landbruks- og matminister. Slik havnet både Ropstad og Bollestad på feil banehalvdel og ble tilskuere til sin egen høyprofilerte, ugjennomtenkte og ufinansierte reform.
Fra stortingsmeldingen om likeverdsreformen som kom i vår, kan en f.eks. lese: «Gjennom likeverdsreformen ønsker regjeringen å legge til rette for at barn og unge skal bli hørt i saker som angår dem». Dette prinsippet ble fastslått da Norge ratifiserte FNs barnekonvensjon i 1991, 28 år før likeverdsreformen. Prinsippet ble innarbeidet i norsk lov i 2003. Bufdirs arbeid med å gjøre FN-konvensjonen kjent i kommunene, er plutselig blitt en del av likeverdsreformen. Det samme gjelder BPA-utvalget som Sylvi Listhaug nedsatte før KrF kom i regjering og den varslede stortingsmeldingen om grunnleggende rettigheter til mennesker med utviklingshemning som Stortinget vedtok, skulle utarbeides da KrF var i opposisjon. En melding som ble varslet ferdigstilt våren 2020, men som enda ikke har kommet. Til og med handlingsplanen for universell utforming 2021–2025 inngår som en del av likeverdsreformen. Dette til tross for at regjeringen ikke har laget noen handlingsplanen for universell utforming 2021–2025. Til og med tilskuddsordningen til funksjonshemmedes organisasjoner som kom for rundt 50 år siden, er nå blitt en del av reformen.
Vanskelig å få øye på
Ifølge stortingsmeldingen om likeverdsreformen, gir den ingen økonomiske konsekvenser fordi «reformen skal skje innenfor de til enhver tid gjeldende rammer». Men slik var det før reformen, og slik blir det etter reformen. Da er det vanskelig å få øye på reformen.
KrF stemte i vår mot å innarbeide FNs funksjonshemmedekonvensjon i norsk lov. Konvensjonen kom for å sikre likestilling av mennesker med nedsatt funksjonsevne. I regjering, har partiet heller ikke vist nevneverdig interesse i å følge konvensjonen.
Avsporing
Mener Bollestad og Ropstad noe med å skape et samfunn for alle, må FNs funksjonshemmedekonvensjon (CRPD) innarbeides i norsk lov. Konvensjonen er rimelig klar, utfordringen er å etablere tiltakene som sørger for at konvensjonen etterleves i alle sektorer og på alle forvaltningsnivå. Likeverdsreformen er en avsporing.
(Innlegget var på trykk i Stavanger Aftenblad den 28. juli 2021)