Til medlemmene av Stortingets justiskomite

Angående dokument 8:77 S (2020-2021): Representantforslag om å styrke og forbedre vergemålsordningen

Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU) har i lang tid bistått medlemmer i vergemålssaker. Vi har sett behovet for grunnleggende endringer på feltet og forsøkt å jobbe politisk for å få til endringer som sikrer den enkelte nødvendig bistand, samtidig med at den enkeltes selvbestemmelse opprettholdes og at ordningen er underlagt rettsikkerhetsgarantier.

Dokument 8:77 S (2020-2021) foreslår en helhetlig gjennomgang av vergemålsordningen. Men forslaget som er fremmet er langt i fra helhetlig og bærer preg av å være et innspill fra foreningen til de faste vergene. Det er absolutt behov for en gjennomgang av feltet, men å starte med de faste vergenes situasjon, blir å begynne å nøste fra feil ende.

Siktemålet med lovgivningen og oppfølgingen av lovgivningen er primært dem som er under vergemål. Glemmer en målgruppen og har for sterkt fokus på en partsinteresse, så kan en komme galt avsted. Gjennom VGs avsløringer i Tolgasaken, ble vi gjort kjent med Magnus som ufrivillig var under frivillig vergemål og måtte be vergen om penger til den minste ting. I tillegg måtte Magnus betale vergen godtgjørelse for å bli fratatt sin selvbestemmelse.

Riksrevisjonens kritikk

Riksrevisjonens rapport om vergemålsreformen, kom med alvorlig kritikk av reformen. Tidligere justis- og beredskapsminister Sylvi Listhaug sa seg i hovedsak enig i kritikken i brev til Riksrevisjonen datert den 18.01.2018. Fra brevet kan en merke seg at justisministeren sier seg enig med riksrevisjonen i at

• Vergemandatene ofte er såpass generelt utformet at det er opp til den enkelte verge å individtilpasse mandatet og på den måten svekke rettsikkerheten.

• Det innhentes i liten grad synspunkter fra personen som blir satt under vergemål, som i hovedsak er ment å være en frivillig ordning.

• Opplæringen av verger er mangelfull.

• Tilsynet med verger er stort sett begrenset til kontroll med vergeregnskap.

Den samme kritikken finner en i komitemerknadene fra Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite.

Justis- og beredskapsdepartementet forsøkte å bedre på situasjonen ved å utarbeide tolkningsuttalelsen Vergemålsloven §§ 20 og 33 – samtykkekompetanse, en uttalelse som går i riktig retning. Imidlertid har vi i liten grad merket endringer i praktiseringen av vergemålsordningen, verken som følge av Riksrevisjonens påpekninger eller departementets oppfølging av Stortingets påpekninger.

Menneskerettslige aspekt

FNs funksjonshemmedekomite, kom med alvorlige bekymringer og gjennomgripende anbefalinger til Norge og vår vergemålsordning i sine avsluttende merknader til Norges første rapport (se side 6, om artikkel 12).

Mye av de samme bekymringene og anbefalingene er også fremmet av Norges institusjon for menneskerettigheter samt Likestillings- og diskrimineringsombudet både i innspill til FN-komiteen og i andre sammenhenger som høringsuttalelser til Tvangslovutvalgets innstilling mm. I stedet for dagens vergemålsordning hvor verge ofte bestemmer hva som er personens beste, så anbefales beslutningsstøtte, dvs. en ordning hvor den enkelte får hjelp til å utøve sin selvbestemmele.

Arbeidet med å utarbeide beslutningsstøttesystemer, synes ikke å ha kommet igang i offentlig regi. Imidlertid har Uloba startet et eget finansiert prosjekt hvor det utarbeides og utprøves en ordning basert på en modell fra Canada.

Faste vergers rolle

I følge vergemålslovens § 21, kan vergemål omfatte økonomiske og personlige forhold. Alminnelige- og faste vergers godtgjørelse varierer med om mandatet gjelder ett av eller begge områdene. Det kan være vanskelig å skille økonomiske fra personlige forhold fordi personlige interesser og behov kan ha en økonomisk konsekvens. Økonomi, kan sette begrensninger på personlige forhold.

Når vergemålet er begrenset til økonomiske forhold og ikke gir nevneverdige konsekvenser på det personlige området, så kan det tenkes at faste verger kan gjøre en god jobb. Når det gjelder det personlige området eller økonomiske forhold som gir store konsekvenser på det personlige området, er det vanskelig å se hvordan faste verger kan gi den nødvendige bistanden og ta de nødvendige hensynene til personer som de ikke kjenner.

Mennesker med utviklingshemning har stort sett en enkel økonomi. De er i hovedsak uføretrygdet gjennom hele voksenlivet. Mangelfullt eller manglende språk er ikke uvanlig. En må ha god kjennskap til personen for å vite hva som er i personens interesser. En slik kjennskap har faste verger ikke og det vil i praksis heller ikke være mulig å etablere en slik kjennskap. Det er vanskelig å se hvordan faste verger kan utøve sitt oppdrag på en god måte overfor mennesker med utviklingshemning.

Kommunale tjenester setter ofte sterke begrensninger på det personlige området til mennesker med utviklingshemning. Ofte er tjenestene mangelfulle og ikke i samsvar med tjenestemottakers behov. Forholdet dokumenteres blant annet gjennom tilsynsrapporter. Det kan også nevnes at NFUs ansatte jurister bistår i rundt 600 saker hvert år. Skal en sikre mennesker med utviklingshemning på det personlige feltet, så kan en risikere å måtte ta flere klagerunder, noe som også krever kjennskap til personen og stor tidsbruk.

I forbindelse med vedtak om tvang- og makt overfor mennesker med utviklingshemning etter helse- og omsorgstjenestelovens kapittel 9, kreves det i § 9-3 at personen skal ha verge. Verge er en rettsikkerhetsgaranti som skal kunne foreslå alternative tiltak eller mindre inngripende tiltak. Skal en utøve en slik oppgave, så kreves god kjennskap til personen og situasjonen som personen er i. Faste verger har ikke forutsetninger til å utøve rollen.

Når faste verger ikke har forutsetninger for å utøve sin oppgave på en god måte overfor mennesker med utviklingshemning og kontrollen med ordningen er begrenset til kontroll av vergeregnskaper, så vil ordningen med faste verger kunne være et stort rettsikkerhetsproblem.

Faste verger sparer ikke samfunnet for store beløp

I representantforslaget hevdes det at faste verger sparer samfunnet for store beløp i forvaltning. Det er vanskelig å se noen som helst direkte besparelser med faste verger. I den forstand at faste verger ikke klager på tjenester eller har bidrag i tvangssaker, så kan man si at de letter byrden på forvaltningen, men argumentet i representantforslaget, var neppe ment i den retningen.

Godtgjørelse og utgiftsdekning til verge, betales av den som er pålagt ordningen. De fleste med utviklingshemning har trygdeytelsen Ung ufør med rundt 19.000 kroner utbetalt per måned. Er en verge både på det økonomiske og personlige området, så får pårørende verger ingen godtgjørelse. Alminnelige verger godtgjøres med 4000 kroner per år, mens faste verger godtgjøres med 10.000 kroner per år. Ut over dette er timesatsene for alminnelige verger 200 kroner, mens den for faste verger er 400 kroner. Kostnadene med faste verger gjør et kraftig innhogg hos mennesker med en svært svak økonomi. Når nytten av faste verger kan betviles og faste verger ofte overstyrer vergehaver, så bør en være forsiktig med å øke belastningen på vergehaver.

Ta tak i Riksrevisjonens kritikk og FNs funksjonshemmedekomitesanbefalinger

Arbeidet med å imøtekomme kritikken fra Riksrevisjonen har ikke kommet nevneverdig lenger siden 2018. Arbeidet med å følge opp anbefalingene fra FNs funksjonshemmedekomite, synes ikke påbegynt. NFU håper behandlingen av dokument 8:77 S (2020-2021) kan bidra til å få fortgang i reformarbeidet slik at vergemålsordningen ikke blir værende en trussel mot myndige menneskers selvbestemmelse, men en hjelp til at også mennesker med utviklingshemning kan få den hjelp de trenger for å styre sine liv i samsvar med sine interesser.