Justisdepartementet trenger et beslutningsstøttesystem
Dokumentasjon om frivilligheten av 18.000 vergemål for voksne mangler. Justisdepartementet vil sende brev til dem det gjelder. Men før det er utviklet et beslutningsstøttesystem, er det fare for at kartleggingen erstatter manglende informasjon med grunnløst skjønn og tvilsomme fortolkninger.
Vergemål for voksne er i utgangspunktet en frivillig ordning. Et hjelpetiltak overfor personer som kan ha utfordringer med å fatte viktige beslutninger på det økonomiske eller private området.
Det finnes et unntak hvor voksne kan underlegges vergemål med tvang. Forholdet er beskrevet i vergemålslovens § 22, 2. og 3. ledd:
"En person kan fratas den rettslige handleevnen i økonomiske forhold hvis dette er nødvendig for å hindre at han eller hun utsetter sin formue eller andre økonomiske interesser for fare for å bli vesentlig forringet, eller han eller hun blir utnyttet økonomisk på en utilbørlig måte. Fratakelsen av den rettslige handleevnen kan begrenses til å gjelde bestemte eiendeler eller bestemte disposisjoner.
En person kan fratas den rettslige handleevnen i personlige forhold på bestemte områder hvis det er betydelig fare for at han eller hun vil handle på en måte som i vesentlig grad vil være egnet til å skade hans eller hennes interesser."
I følge årsmeldingen fra Statens sivilrettsforvaltning, var det per 2017 40.465 vergemål for voksne. Av disse var 206 fratatt rettslig handleevne. Men det er på ingen måte trivielt å avgjøre hvor frivillig det er for alle dem som blir underlagt frivillig vergemål. I følge VG er det rundt 18.000 personer under frivillig vergemål, hvor en ikke er kjent med om personen ønsker å være under vergemål. I løpet av januar skal myndighetene sende ut brev til disse 18.000, samt deres verger, hvor det opplyses om hvordan vergemålet kan oppheves. I de sakene Fylkesmannen får informasjon om uønskede vergemål, skal fylkesmannen undersøke saken nærmere og eventuelt oppheve vergemålet. Hva som skal skje med de tilfellene hvor personen ikke svarer, fremkommer ikke i VGs omtale av saken.
I følge Justisdepartementets tolkningsuttalelse, kan personkretsen som settes under vergemål eller hvor vergemålet oppheves, deles i tre:
- Personer som klart og tydelig enten ønsker eller ikke ønsker vergemål. I slike situasjoner skal en følge personens ønsker.
- Personer som ikke klart, tydelig og konsistent uttrykker at de ønsker eller ikke ønsker vergemål, men som er aktive og forsøker eller kan forsøke å utnytte sin rettslige handleevne.
- Personer som ikke har samtykkekompetanse, men som er såpass passive at de heller ikke forsøker å utnytte sin rettslige handleevne. I slike tilfeller er det ikke noe handleevne å fra ta dem. Vergemål kan opprettes uten deres samtykke og vergens oppgave blir å sikre personens vilje i størst mulig grad.
Når Statens sivilrettsforvaltning i januar sender ut 36.000 brev for å undersøke om vergemålet er frivillig, så vil det trolig oppstå flere problemer enn noen idag kan forutse. Noen personer under vergemål vil helt sikkert svare på henvendelsen. Flere verger vil trolig svare. Men ut i fra besvarelsene vil det være vanskelig å avgjøre om det foreligger gyldig samtykket til vergemål. Enda verre vil det være å fortolke manglende respons. Kan mottakeren av brevet lese og skrive? Forstår mottakeren av brevet hva "vergemål" betyr? Hvor passiv må en være for å regnes som passiv og hvordan skal en sikre den passives vilje og preferanser?
En finner fint lite om praktiske fremgangsmåter i Justisdepartementets tolkningsuttalelse. Det nærmeste en kommer er at "forhold må vurderes konkret", dvs. at de sentrale vurderingene blir skjønnsmessige, knapt uten rammeverk for skjønnsutøvelsen.
Justisdepartementet og Statens sivilrettsforvaltning kan utforme en viss systematisk fremgangsmåte for å gjøre gode konkrete vurderinger. En kunne laget tilpasset informasjon, fulgt opp med tilpassede intervjuer. I de tilfellene hvor det ikke lot seg gjøre å fremskaffe informasjonen direkte fra personen under vergemål, kunne en bygget på fortolkninger fra dem som står personen nær. Frykter en interessekonflikter i fortolkningene, så kunne en forhørt seg med flere som står personen nær. Slike fremgangsmåte, ville gitt bedre holdepunkter og mindre rom for skjønn. I tillegg ville det vært et første bidrag til etableringen av beslutningsstøttesystemer, noe en er forpliktet til å etablere i henhold til FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne.
Jens Petter Gitlesen
12 desember 2018