Av og til bør vi løfte blikket, forsøke å gå ut over våre vante tankerammer, se oss selv og vårt samfunn utenfra. Det er nemlig letter å se andres feil og mangler enn våre egne. Slik er det også når det gjelder likestilling og diskriminering.
Kjernen i den franske revolusjon (1789–1799) var at «alle er like for loven». Men kvinnene inngikk ikke i begrepet «alle». Konfliktlinjene i den franske revolusjon gikk mellom borgerskap og adel. Franske kvinner fikk stemmerett i 1944.
Vi fikk vergeordningen med Christian den 4. norske lov i 1604. Loven slo fast at kvinnene var umyndige hele livet, de kunne ikke disponere egne midler og kunne ikke inngå rettslig bindende avtaler. Bare enker var myndige, og da under forutsetning av at de hadde en mannlig verge. Med «Lov om større myndighet for ugifte kvinner» fra 1845, fikk ugifte kvinner over 25 år myndighet til å disponere egne midler, gitt at de hadde verge.
Ved stort sett alle utvidelser av kvinners selvbestemmelsesrett, var det politisk motstand. Interesser var truet. Samfunnsorganiseringen var ikke tilpasset kvinners selvbestemmelse. De rådende tankene, var heller ikke tilpasset kvinners selvbestemmelse.
Mennesker med funksjonsnedsettelse er diskriminert gjennom hele vår historie. Men først de siste årene har vi begynt å benytte diskrimineringsbegrepet.
Alle fikk f.eks. rett til å gå på skole med folkeskoleloven av 1889. Denne retten gjaldt imidlertid ikke alle. De fleste barn med utviklingshemning var ikke nemlig ikke opplæringsdyktige. Skillet mellom opplæringsdyktig og ikke opplæringsdyktig forsvant først med grunnskoleloven av 1975.
Det finnes store mengder offentlige dokumenter om omsorgen for mennesker med utviklingshemming fra 1980- og 1990-tallet. Ikke et sted er likestilling eller diskriminering nevnt.
Den europeiske menneskerettighetsdomstolen avsa sin første dom mot diskriminering av mennesker med funksjonsnedsettelser i saken Glor mot Sveits i 2009.
Norge ratifiserte kvinnekonvensjonen i 1981. Artikkel 15 slår fast at kvinner har samme rettslige handleevne som menn. Bestemmelsen vakte ingen debatt, noe den garantert ville ha gjort i 1881. Ingen kom trekkende med eksempler på uforstandige og håpløse kvinner som kunne gjøre mye galt og skadelig om de fikk bestemme selv.
Funksjonshemmedekonvensjonens artikkel 12 er laget over samme lest som kvinnekonvensjonens artikkel 15 og slår fast at mennesker med nedsatt funksjonsevne har samme rettslige handleevne som andre. Du verden så mye motstand og problemer denne artikkelen har skapt. Det hagler eksempler på uforstandige og håpløse som kan ta stor skade av selvbestemmelse. Få forsvarer konvensjonen og mange setter eget syn fremfor konvensjonsforpliktelsene.
«kvinnen er lettere utviklingshemmet og derfor ikke samtykkekompetent», skrev en tingrettsdommer for få år siden. Påstanden var selvsagt uten referanse.
Tvangslovutvalget kom nylig med sin innstilling. Der ble funksjonshemmedekonvensjonen karakterisert som en inspirasjonskilde.
Dessverre er det ikke bare lovverket som er diskriminerende. Praksis kan være verre. Sommeren 2010 var jeg første gang på NFUs leir på Tromøya. På kvelden kom en kar i slutten av 50-årene bort til meg og spurte om når han måtte legge seg. Gjennom et langt liv i bofellesskapet, hadde mannen tilpasset seg og akseptert å bli fratatt selvbestemmelsen på alle områder som tjenesteyterne uformelt har bestemt. Hverdagstvang kalles denne typen myndighetsutøvelse. Det er kun i lovverket at hverdagstvangen ikke regnes som myndighetsutøvelse.
Skal vi sammenligne utviklingshemmedes selvbestemmelsesrett med situasjonen til andre grupper, så er det kanskje ikke så dumt å så til norske kvinners situasjon rundt 1850.
(Innlegget er en lett redigert versjon av velkomsttalen på NFUs konferanse om selvbestemmelse og vergemål som ble arrangert den 8. november 2019)
Jens Petter Gitlesen