AAP, omsorgsstønad og jeg
Noen ekteskap er dømt til å mislykkes. Trekantdramaer er i hvert fall det. Og jeg er den store taperen …
Av Sølvi Jacobsen, Frilans omsorgsperson. Gjøvik
… for jeg mottar kommunal omsorgsstønad, har sviktende helse og trenger hjelp fra det store systemet vi alle skal kunne ty til i dårlige tider. Så jeg søkte om AAP, med dokumentasjon ned til hver lille knappenål.
Da avslaget kom fra NAV, først pr telefon, så pr post, lurte jeg på hvilken planet jeg var teletransportert til: Jeg er innvilget for mange timer i vedtaket om omsorgsstønad, «inntil 20 timer pr uke», som er over femti prosent av normal stilling. Disse 20 timene er å anse som «arbeidsevne», sier NAV. Ergo er jeg ekskludert.
I kommunens vedtak legges det til grunn at jeg er aleneforelder, uten familie og nettverk, og derfor får hele omsorgsoppgaven på mine skuldre. Det er ingen å dele oppgavene med, som det kunne ha vært om jeg ikke hadde så amputert familie. Sånn bare er det. Derfor ble timetallet så høyt. Jeg. Gjør. Alt. Alene. Dag etter dag etter dag etter dag etter dag.
Er omsorgsinnsatsen jeg gjør for min handikappede datter et karrierevalg? Er det en del av det alminnelige arbeidsmarkedet? Utlyses det stillinger i denne sektoren? Kan jeg bli forfremmet? Har jeg kolleger, kan jeg delegere, har jeg ferieordning og fridager? Streikerett? Ikke det? Da må vel lønnen være god, da? Nei, ikke det heller.
En riktigere betegnelse på denne hjemmeomsorgen er slitasje. Dette er ikke oppgaver som kommer i stedet for vanlig jobb, de kommer i tillegg. Dette er ikke noe vi omsorgspersoner har higet etter og valgt, dette er de kortene vi fikk på hånden i livets pokerspill.
Omsorgsstønad er en kommunal ytelse. Og en kommunal besparelse. Den kan ytes ved «særlig tyngende omsorgsarbeid». Hvis ikke pårørende tok på seg disse oppgavene, måtte kommunen ha stilt med egne ansatte. I kommunens vurdering legges det til grunn at det er til omsorgsmottakerens beste at omsorgsoppgavene utføres i hjemmet. Dermed er pårørende å foretrekke når situasjonen utvilsomt er slik at omsorgsomfanget er av slik art og størrelse at kommunen plikter å yte bistand. Og som jeg sa; billigere.
Imidlertid er ikke omsorgsstønad ment å kompensere for tapt arbeidsinntekt, heter det fra kommunen. Hva betyr det? At folk med denne stønaden ikke kan forvente timelønn på konkurransedyktig nivå? Dersom man må gå ned i stilling, vil ikke stønaden matche tapet? Que?
Fastsettelsen av timelønn er opp til kommunens skjønn og prioritering. Det finnes ingen lovbestemt minstesats. Eller øvre, for den delen.
Staten, ved NAV, legger til grunn i lovverket om avkortning i AAP at frilanseren (ja, for sånn klassifiseres omsorgspersoner i NAV-systemet) har lønn tilsvarende «kommunens høyeste timesats for barnehageassistent». Jeg vet ikke hva den er i min kommune, men gjennomsnittslønnen på landsbasis er 203 kroner per time.
Jeg får 62 kroner.
Å, hildrande du …
Altså litt under en tredel av det politikerne later til å tro at står på lønnsslippen min. Noen hadde ikke gjort hjemmeleksa si da endringsforslaget ble drøftet og siden politisk vedtatt. Den verden dere diskuterte, eksisterer ikke i det virkelige liv. I det virkelige livet er ikke dette «arbeidsevne», og det er i hvert fall ikke noen fet økonomisk kompensasjon.
Finnes det supermennesker som over tid makter både alminnelig jobb og «særlig tyngende» på privaten? Er det ikke mer sannsynlig at man tappes for krefter og til slutt ikke har noe igjen? Hvorfor skal en krevende situasjon gjøres enda vanskeligere ved å innføre endringer som er både urimelige og bortimot umulig å få oversikt over? Jeg forsøker ikke å unndra meg beskatning av inntekt, prøver ikke å lure meg til noe som helst. Jeg prøver bare å få livet og hverdagen til å gå rundt.
Så … i denne sammenhengen er jeg frilans omsorgsperson … som om oppgavene er noe jeg kan klippe ut av livet og lime inn der det er plass … Og jeg er sliten. Snart er jeg i tillegg konkurs. Juuhuu, liksom …
Så hvordan ender foreningen mellom stat, kommune og den lille kvinne?
Staten vil klare seg. De er store og trenger bare å stå steilt på sitt. De har ingen over seg som kan tvinge dem til å endre kurs eller holdning. De trenger ikke stå til ansvar for noen. Dessuten ser det jo bra ut i NAV-statistikken: Færre i AAP-systemet, færre registrerte arbeidsledige, færre uføre, færre kroner ut. Juuhuu!
Kommunene er det verre med, for de sitter i skvisen. Konsekvensene av NAV-endringene vedrørende omsorgsstønad er ikke i deres interesse. På sikt vil det kanskje bli vanskeligere for dem å få pårørende til å utføre hjemmeomsorg, for hvem tør ta sjansen på å inngå omsorgsavtale? Da må kommunene stille med egne ansatte, til en langt høyere prislapp. Og neimen om det er sikkert at de vil makte å finne nok folk til oppgavene. Lykke til! Kroken på døra for omsorgsytelsen? Ikke vet jeg, men det ser ikke lyst ut.
Og jeg? Mine argumenter og innvendinger er null verdt. Alt er bestemt. Sunn fornuft og logisk resonnement virker ikke. Jeg kan snakke til jeg blir blå i trynet. Ingen lytter. Så jeg har ikke krefter til dette. Fordi jeg letter byrden for kommunen, vil staten straffe meg. Hvor mange kamper har jeg ork til å stå i?
(Innlegget var opprinnelig på trykk i Klassekampen den 13.07.2019. Gjengitt med tillatelse fra forfatter)