Takk til stortingsrepresentant Petter Eide

Synspunkter, erfaringer og utfordringer med smittespredningstiltakene så langt

Norsk Forbund  for Utviklingshemmede (NFU) er glade for at myndighetene har iverksatt strenge smittespredningstiltak. Vi har fått mange forskjellig typer av henvendelser. I dag fikk jeg henvendelsen:

«Det er mange som er redd og bekymret nu»

Ellers er det mest pårørende som har tatt kontakt.

• Mange har nok tatt sine voksne barn hjem og forsøker å minimalisere kontakten de har ut over husholdsmedlemmene. Min datter er hjemme og går ikke på dagsenteret og benytter heller ikke avlastningstilbudet. Både dagsenteret og avlastningen er stengt. For oss skaper det få problemer. Vi makter å tilpasse oss. Slik er det ikke med alle.

• «Jeg er mor (alenemor) til gutt 19. Han er pu, går på tilrettelagt VGs. Skolen stengte på fredag, i dag er det mandag? Å isolere et menneske som ikke forstår konsekvensene, er forferdelig frustrerende og vanskelig. Det er bare oss to i en leilighet. Sikkert flere som har det sånn som oss. Jeg tar gjerne i mot råd», var en annen henvendelse som vi mottok.

• Flere hvor både mor og far er helspersonell har henvendt seg på grunn av manglende tilbud til deres barn med utviklingshemming.

• Blant personer med utviklingshemming som har en svært krevende oppførsel, så er det mange som frykter at de ikke skal motta nødvendige tjenester. Flere er i en slik situasjon at de ikke kan makte å utøve omsorgen for sine egne uten en stor grad av bistand.

• Vi har fått henvendelser fra foreldre som ikke har fått besøke sine barn som bor i bofellesskap. Slikt er et spesielt stort problem hvis personen i bofellesskapet er vant med at foreldrene kommer på besøk og når vedkommende heller ikke forstår hvorfor restriksjonene er innført.

• De økonomiske sidene ved å måtte være hjemme og utøve den praktiske bistanden overfor egne barn, vekker bekymring hos mange.

• Noen er bekymret for at deres voksne barn ikke selv makter å følge myndighetenes råd om håndhygiene og avstand til andre mennesker samt at de verken får opplæring eller nødvendig hjelp til å følge enkle smitteråd.

• Utøvelsen av smitteverntiltak kan bidra til smittespredning. Spesielt alvorlig er dette når faren for smittespredning økes for personer som kan antas å få store komplikasjoner. Det klareste eksempelet på uheldig smittevern er stengningen av videregående skole samtidig med at fylkeskommunen har et ansvar for å sikre et tilbud for elever med spesielle behov. De fleste elevene er hjemmeboende, men en del bor også i bofellesskap eller barnboliger. Dette betyr at personkretsen rundt dem er svært stor. Elevene fraktes fra sine hjem, bofellesskap og barneboliger med taxi og møter et stort personell som har ansvar for aktiviteten i fylkeskommunens regi. Tilbudet utenom dagtid i ukedagene gis av kommunen og involverer et nytt og ofte stort personell. Slike organiseringer fremmer smitteoverføring. Det samme gjelder f.eks. store bofellesskap hvor en kan risikere å måtte forholde seg til over 100 ulike tjenesteytere over en tidsperiode.

• Mange foreldre og omsorgspersoner til personer med utviklingshemming har fått pålagt langt flere oppgavere enn normalt. Hva skal en gjøre hvis omsorgspersonene selv blir syke og ute av stand til å utøve omsorgen.

• Når det stenges ned på mange arenaer samtidig, så får pårørende omsorgsoppgaver som normalt utøves av kommunen, det er hjemmeskole og hjemmekontor. Det er ikke for alle at denne kabalen går opp.

Forslag til tiltak:

• Mennesker med utviklingshemming må gis informasjon om årsaken til at tiltak iverksettes. Informasjonen må tilpasset ulike grader av kognitiv- og språklig funksjonsnivå.

• En må sikre at mennesker med utviklingshemming i størst mulig grad evner å følge smittevernrådene som gis av nasjonale myndigheter.

• Det er avgjørene at færrest mulig personer involveres i tjenestene. Tjenestene må knyttes mye mer til individet enn det som er vanlig.

• En bør redusere antall beboere ved større bofellesskap. Noen kan kanskje flytte til foreldre, søsken eller annen slekt og motta tjenester i det private hjemmet. Enkelte kommuner har kanskje bygg som skal restaureres eller av andre årsaker står ledige og som kan benyttes i perioden vi nå går inn i. Bofellesskap kan deles opp i mindre enheter ved lettvegger ol. Bruken av fellesrom, felles måltider og felles aktiviteter kan begrenses.

• Det bør gjøres en individuell vurdering av den enkelte beboeren i bofellesskapene hvor en både vurderer risiko for alvorlige komplikasjoner ved smitte og spesielle tiltak som kan begrense smittefaren for den enkelte. En skal vokte seg mot å innføre generelle tiltak. Hvis personen med utviklingshemming f.eks. ikke forstår hva som skjer, så kan isolasjon i flere uker gi traumer som er mer alvorlige enn en eventuell smitte. Enkelte er svært vare for endringer i rutiner. I slike tilfeller må tilbudet og endringene tilpasses personen. Ofte vil det være høyst urimelig å forvente at personen tilpasser seg endringene.

• Det bør være en enkel sak å informere om de økonomiske ordningene som en kan benytte seg av når en selv må yte oppgaver som kommunen plikter å utøve. Ordningene bør i det minste midlertidig endres slik at det ikke blir en økonomisk belastning å måtte utøve oppgaver som kommunen plikter å utøve.

• Det bør etableres en tjeneste som raskt kan komme når hjemmeomsorgsgivende forelder evt blir syke.

• Det vil være pårørenge som er pålagt såpass mange og store oppgaver på grunn av nedstenging av samfunnsinstitusjoner og tjenester at det blir umulig å utøve alle funksjonene. Det bør etableres tjenester som kan bistå dem som i praksis er blitt pålagt umenneskelig store oppgaver.

• En positiv sak i alt det negative, er at stadig flere vil bli friske fra corona og ha utviklet immunitet. Smitteverntiltakene bør planlegges ut i fra at dette er en ressurs som kan utnyttes.

Jeg vil også benytte anledningen til å nevne utfordringer som våre venner i Foreningen Norges Døvblinde (FNDB) kan slite med. Jeg har ikke lykkes i å komme i kontakt med organisasjonen i dag, så følgende står for min regning.