Jens Petter Gitlesen
Gunn Strand Hutchinson har lang og omfattende erfaring med tjenestetilbudet til mennesker med utviklingshemming, både på lokalt og nasjonalt nivå. Hun var med på nedleggelsen av institusjonsomsorgen, er mor til en voksen mann med utviklingshemming, har vært tillitsvalgt i NFU gjennom mange år. Gunn var NFUs representant i Rettighetsutvalget. Gunn er ansatt som dosent i sosialt arbeid og hun er leder av rådet for mennesker med nedsatt funksjonsevne i Bodø.
Mange hevder at tjenestene til mennesker med utviklingshemming var bedre på 1990-tallet enn i dag. Gunn Strand Hutchinson deler dette synet, men det er av interesse å høre hennes begrunnelse av hvorfor situasjonen var bedre for snaut 30 år siden.
–På begynnelsen av 1990-tallet var alle opptatt av å realisere reformen. Holdningene var bedre. Det var en glød og en iver i kommunene for å bygge opp noe bra. Tjenestene var langt mer individuelt tilpasset.
Hvorfor var holdningene bedre og tjenestene mer individuelt tilpasset?
– Boligsituasjonen med de store bofellesskapene har utvisket innholdet i reformen. Institusjonskulturen blomstrer og dreper de individuelle tjenester. Boligstrukturen påvirker tjenestene. Er det fire beboere, så blir det en helt annet enn i en institusjon med 25. Det blir flere tjenesteyter og det blir vanskeligere for tjenestyterne å se den enkelte. De som mottar tjenestene blir usynlige. Skiftplanene får for sterkt fokus og for å få skiftplanene til å gå opp, så benyttes mange småstillinger. Mange involverte gjør det vanskelig å tilpasse skiftplanene til den enkeltes behov. Systemene som må utvikles med en stor bemanning, gjør det vanskelig med individuelle tilpasninger.
– Holdingene, spesielt blant politikere og ledende forvaltere var bedre før dels fordi det var store diskusjoner før, under og etter reformen. Slike diskusjoner fører til både til opplæring og bevisstgjøring. Det var stor glød i kommunene for å bygge opp noe bra. I reformperioden var den statlige styringen sterkere og det var store beløp som ble overført til kommunene. Forholdene ble derfor viktige både for den politiske- og administrative ledelsen i kommunene. Nå har diskusjonene forsvunnet, den statlige styringen er svak. Lovverket er rundt og skjønnsmessig, kontrollen er svak og økonomiske virkemidler benyttes knapt.
Hva bør gjøres for å bedre situasjonen?
– Det trengs en bedre statlig styring og langt bedre tilsyn. Lov og forskrift må fokusere på individuelt tilpassede tjenester og antallet tjenesteytere som en må forholde seg til. Tilsynet må omfatte det overordnede formålet med tjenesten, nemlig det å kunne delta i samfunnet. Den enkeltes mulighet for å delta på fritidsaktiviteter, besøke venner og familie og andre sosiale aktiviteter, fanges knapt opp med dagens tilsynsmetodikk. Tilsynene må involvere tjenestemottakere og pårørende. Fokuset må vris slik at en får kontollert om den enkelte får det aktive og meningsfulle livet sammen med andre som loven gir en rett til.
– Tjenesteyterne og kommunale ledere må få opplæring i målsetningene med tjenestene. Alle som jobber på feltet må forstå hvorfor institusjonsomsorgen ble nedlagt. I dag er mye av dette tankegodset å finne i FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, en konvensjon som få på feltet synes å være kjent med. Fylkesmannen må ta et ansvar slik som i reformperioden, da arrangerte fylkesmannen jevnlig kurs og samlinger for å lære tjenesteytere og kommunale ledere om de grunnleggende tankene bak reformen og de overordnede målsetningene med tjenestene.
– Kommunene og annen offentlig forvaltning styres i dag i stor grad gjennom rapporteringssystemer. Det som en rapporterer på, får fokus. Her har kommunene et stort forbedringspotensiale. I dag rapporteres avvik, men avvik er stort sett knyttet opp mot detaljbestemmelser fra helsesektoren og arbeidstakeres helse-, miljø- og sikkerhetssituasjon. Dersom tjenestemottaker ikke får delta i ønskede fritidsaktiviteter eller på andre måter ikke får en tjeneste som er i samsvar med tjenestenes formål, så må det også regnes som avvik og rapporteres.
Kan de kommunale rådene bidra til å bedre de kommunale tjenestene?
– Rådet kan ha en sentral funksjon, avhengig av hvem som er representert i rådet, hvordan rådet jobber og i hvilken grad politikerne og administrasjonen tar hensyn til rådene. Rådet kan ta opp saker, arrangere debattmøter og opplæring. I Bodø har rådet etablert dialog og presentert løsninger som både politikere og administrasjonen har fulgt. Rådet i Bodø har reist større problemstillinger, f.eks. etterlevelsen av FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Vi forsøker å plassere konkrete saker innen rammen av konvensjonen. Videre har vi en tips-knapp på rådets nettside hvor innbyggerne kan gi beskjed om hva som fungerer og hva som ikke fungerer. Tipsene besvares rimelig raskt, slik at rådet skal oppfattes som en reell mulighet for å få løsning på utfordringene som den enkelte sliter med.
– Jeg håper og tror at regjeringen i forbindelse med den varslede stortingsmeldingen om politikken overfor mennesker med nedsatt funksjonsevne vil komme med tiltak som bedrer tjenestesituasjonen. Har en problemer med å få individuelle tjenester fra kommunen, så kan en også vurdere BPA, en ordning som er lett å tilpasse tjenestemottaker. En kan også kjøpe egen bolige og slik være uavhengig av kommunens tilbud. Min sønn kjøpte nettopp en tre-roms leilighet i et borettslag. Bokostnadene er omtrent halvparten av husleiene i de nye kommunale bofellesskapene. Mange kan få bedre og billigere boliger om de kjøper boligen selv. Har en BPA og selveid bolig, så er avhengigheten av kommunen lavere og muligheten for tilpasning av tjenestene større, enn om en velger kommunale løsninger, avslutter Gunn Strand Hutchinson.